Hvalens dypdykk kan vare en time:Saertrekk ved hvaler.pdf (591470)

Fugler er finjusterte dyr:Spesielle trekk ved fugler.pdf (523889)

Grunntypemodell og menneskets stamtre: Homo erectus samme grunntype.pdf (428939)

I Espen Ottosens bok: 'Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen?' 

bringer han videre noen innvendinger mot ikke-reduserbar kompleksitet.

Ved nærmere øyesyn, viser det seg at disse bygger mer på antagelser, enn realiteter:

Ikke-reduserbar-kompleksitet.pdf (440690)

To oversette funksjoner ved Junk DNA.pdf (844353)

Kompleks informasjon.pdf (407712)

Artikkel av professor emeritus Ingolf Kanestrøm (publisert i Norge i dag; Extrabilag i samarbeid med Origo; 2009

Artikkelen er flyttet hit av praktiske grunner.

En bevegelse i Isaac Newtons ånd

fra kap. 6 i 'Darwin 200 år-en festbrems; Peder A. Tyvand; Origo forlag. (Boka ikke til salgs lenger)

Vi assosierer oss med bevegelsen Intelligent Design (ID). Denne bevegelsen er omgitt av avvisende uvenner og bedrevitende venner. Uvennene vil bekjempe oss, mens vennene vil belære oss. Uvennene og vennene er til sammen så dominerende at det ofte ikke blir plass til oss. Valget mellom å bli beskutt av uvenner og belært av venner er heller ikke enkelt.. Verken venner eller uvenner synes ha fått med seg at vi er en bevegelse som prøver blåse liv i våre lærefedres holdninger. Våre lærefedre er pionerene som sto bak den moderne naturvitenskapen, og blant dem var Isac Newton den fremste. Newton mente at naturen var skapt. Han mente naturlovene ga uttrykk for Skaperens orden og styring av naturen. Vi skal se nærmere på Newtons beskrivelse for den døde natur.

Forskjellen på død natur og liv

Isaac Newton grunnla den fundamentale naturbeskrivelsen for den døde natur. Både før og etter Newton har en forsøkt lage en separat beskrivelse for den levende naturen, uten å lykkes. Etter hvert som en ikke lyktes, resignerte man og kapitulerte. "Vitalisme" er blitt et ord som stigmatiserer denne mislykte forskningsretningen.

Darwinismen er ingen vitalisme. Dens grunnleggende ambisjon har hele tiden vært å forklare livet utelukkende ut fra prinsippene som gjelder i den døde naturen. De ønsker ikke å etablere ulike naturlover for levende og død natur, og har i minst et halvt århundre satset på at det ikke er noe skarpt skille mellom liv og død natur. Litt forenklet og lettere karikert har darwinismens syn på livet vært som følger: i) Liv er kompliserte og repeterende naturprosesser som involverer karbonatomer (C). ii) Grunnstoffet C er kun spesielt ved at det har valens 4, som setter det i stand til inntil 4 forbindelser med andre atomer. iii) Det som trengs for å danne liv er at C settes i forbindelse med tre andre grunnstoffer (H, O og N) i passende blanding. Under gunstige omstendigheter vil disse forbindelsene oppnå stor kompleksitet. 'Når kompleksiteten overstiger en viss grense, oppstår replikasjon (formering) som en naturlig ting. Vips, så er livet i gang. Det baller på seg videre, for egen maskin. Ved hjelp av mutasjoner og naturlig utvalg'.

Ut fra dette synet var det aldri noen skarp grense mellom levende og død natur. Heller ikke mellom ulike livsformer. Det kunne ikke være skarpe grenser heller. Grensene vi i dag ser, er bare noe som vokst fram over tid. Dette synet ga darwinistene vind i seilene i lang tid, men nå er det slutt: Nå har den moderne, algoritmiske vitenskapen gitt oss ny mulighet til å se forskjell på det døde og det levende.

a) Lovene for den døde natur er ikke-algoritmiske b) Lovene for livet er algoritmiske. Dette er ingen revitalisert vitalisme, der en postulerer et slags eksklusivt livsstoff i levende organismer. Skillet mellom det algoritmiske og det ikke-algoritmiske ikke-liv, går på mer abstrakt plan. Det går på det kvalitative, i form av naturlovene og deres egenart. En grunnleggende innsikt står fast:

c) Alle algoritmer forutsetter liv. Alt liv forutsetter algoritmer. Dette er en innsikt av nyere dato, som darwinistene ennå ikke har anerkjent fullt ut. De blir pent nødt til å gjøre det etter hvert. Noen mener denne innsikten er en innsikt som kan måle seg med de store teoretiske nyvinningene til Isaac Newton og Albert Einstein. Vi skal se på om de har rett:

Om algoritmenes plass i naturen

Algoritmer har en dobbelthet i forhold til liv. Alt liv forutsetter algoritmer. Alle algoritmer forutsetter liv. Levende vesener kan dø, algoritmisk produserte ting kan gå i stykker. Mens degradering av døde ting, med ikke-algoritmisk opphav bare er tilsynelatende. Alle fysiske lover bekrefter at det ikke finnes algoritmer i den døde naturen. (Prosesslovene tydeliggjør behovet av å importere ferdige algoritmer, om de skal gå en unaturlig vei i et åpent system.) Men det beste beviset for dette, er av empirisk art: I den døde natur finnes ikke noe som kan gå i stykker, uten at det kan erstattes av en fullt likeverdig ting. Dersom vi knuser noe som bare er blitt til ved naturlover og tilfeldigheter, kan en fullt likeverdig ting bli perfekt gjenskapt, om vi klarer å gjenskape tilstanden som frambragte tingen.

Her kommer en mulig villedning inn i bildet: Det er maktpåliggende for dagens darwinister at vi skal tro at naturlovene for den døde natur er algoritmiske. Men likevel bruker man oftest ikke ekte døde ting til å bekrefte dette. Når vi første gang lærer om varmelærens 2.lov i skolen, knuser vi kanskje et glass eller stikker hull på en ballong. Dette er eksempel på irreversible prosesser. Slike prosesser kan ikke gå baklengs i tid. Men tingene som er knust, er menneskeskapte ting. Dette er ting som er produsert algoritmisk. Derfor kan disse tingene virkelig gå i stykker. Prosesser som resulterer i irreversible prosesser, vil alltid gjelde døde ting med lånt algoritmisk design. Altså ting som i større eller mindre grad forutsetter algoritmer.

Ødeleggelse (degenerasjon) i den døde natur, er ofte uten konsekvenser. Ett eks. er med å knuse iskrystaller. Her er det mulig å smelte den knuste snøen, og deretter fryse det omhyggelig -så det dannes nye iskrystaller. Der er altså mulig å reversere prosessen, og lage nye krystaller naturlig. Det innebærer at selve knusingen ikke var noen degenerasjon, men bare så slik ut. Det som var av degenerasjon var at det ble avgitt netto varme til omgivelsene og produsert uorden. Dannelse av iskrystaller er ingen illustrasjon av tilblivelse av algoritmisk liv. Dette fordi det ikke bygges noen ny orden inn i krystallene, som ikke var der tidligere. Selv om en tilfører ikke-levende strukturer energi og tilfører forstyrrelser, kan ikke algoritmer bygges ut fra ikke-algoritmisk materiale.

Det finnes altså tre hierarkisk rangert måter ting kan ødelegges eller degraderes på. Vi ser på dem fra det laveste nivået og oppover:

1) OM vi forsøker ødelegge en enkelt død ting, f.eks. en iskrystall, så kan en fullt likeverdig ting gjenskapes når betingelsene gjentar seg, f.eks. ved at en like fin iskrystall som den knuste fryses. Denne er blitt til ikke-algoritmisk, av eksakt det samme materialet. I dette laveste nivået foregår all bygging av strukturer ikke-algoritmisk. All ødeleggelse kan repareres ikke-algoritmisk. På dette nivået kan ting verken dø eller virkelig bli ødelagt.

2. Algoritmisk produserte døde ting kan gå i stykker, f.eks. et drikkeglass. Ved å begynne forfra igjen med samme råmaterialer og anvende samme algoritme om igjen, kan vi skape et nytt glass som er likt det ødelagte. Men samme industrielle algoritme som frambragte det første glasset må være intakt, både på formulerings og handlingsnivå. Om vi prøver gjenskape det uten algoritme, blir det en klump med glass, -og ikke noe drikkeglass. Nivå 2 er et mellomnivå, hvor den døde natur blir bearbeidet av algoritmer som er betinget av liv. Her finner vi de døde tingene som faktis kan gå i stykker. Om de går i stykker, dør de ikke -da de ikke lever.

3. Levende vesener kan dø, f.eks. ei flue. Det vesenet som dør, lar seg normalt ikke gjenskape i samme form. En nytt individ av samme slag, kan bare bli til om artsfrender av den døde flua er i live. Det høyeste nivået er det eksklusive nivået for livet. Her foregår all bygging av strukturer ved hjelp av algoritmer. Ødeleggelse kan skje ikke-algoritmisk, ved at organismer dør og går i oppløsning. Men det nytter ikke bygge strukturer ikke-algoritmisk.

Darwinismens forsøk på å forklare livets tilblivelse er ganske håpløst, fordi en starter på bar bakke med nivå 1 som eneste virkelighet. Om en utelukkende benytter seg av død materie og prosesser på nivå 1, vil nivå 2 befinne seg som en effektiv sperre mellom nivå 1 og nivå 3. Det er mulig darwinister vil prøve hoppe bukk over nivå 2, når de skal lage nivå 3 ut av nivå 1. Mer sannsynlig er det at de vil avvise hele problemstillingen. De føler jo selv at de sitter med svarene, men de er lite mottagelige for spørsmål. De fastholder det privilegiet det er å velge spørsmål som passer til svaret en sitter med. For svarene er alltid de samme: mutasjoner og naturlig utvalg.

Livets eller dødens algoritmer?

Darwinismen har alltid prøvd å hevde at naturlig utvalg og mutasjoner er konstruktive mekanismer. Slik vi ser det, lager darwinismen en slags dødskultus, der den gjør det dødbringende til livskilder og fortrenger de virkelige livskildene.

Tilfeldige mutasjoner i arvestoffet er støy, som går løs på livets fininnstilte algoritmer. Det er i dag liten tvil om at mutasjoner er hovedårsaken til kreft. Men darwinistene går likevel rundt og tror at hele vår genetiske informasjon skyldes mutasjoner som har hopet seg opp gjennom 

livets historie. Siden mennesket opptrer som siste ledd i denne mutasjonskjeden, må vi evt. ha mottatt all den muterte styggedommen som våre forfedre har hopet opp. Naturlig utvalg er et dødsprinisipp. Det går ut på at de som ikke klarer å hevde seg i konkurransen i det aktuelle miljøet, blir valgt bort. Darwinister tror at all levedyktighet er blitt til, ved at mange individer er dødd på grunn av seleksjon.

Livets algoritmer kommer fra liv. Dødens algoritmer eksisterer ikke. Darwinismens to hovedprinsipper er ikke algoritmiske i noen annen grad enn at de bryter ned algoritmer eller fjerner dem helt. Tilfeldige mutasjoner bryter ned livets algoritmer fra innsiden. Naturlig utvalg virker inn fra miljøet, og fjerner helt de algoritmene som ikke lykkes i konkurransen. Darwinismen i svakt modernisert utgave prøver å utgi både mutasjoner og naturlig utvalg for å være algoritmiske mekanismer. Disse tankene kan komme i to varianter, men begge er overflatiske:

Alt. 1: "Mutasjoner og naturlig utvalg er hver for seg algoritmiske prosesser." Alt. 2: "Mutasjoner og naturlig utvalg er ikke nødvendigvis algoritmiske prosesser hver for seg, men til sammen er de det."

For å tilbakevise at naturlig utvalg og mutasjoner er algoritmiske, kan vi ta utgangspunkt i noe som vitenskapsmenn i dag er enige om: Arvestoffet til en organisme formulerer algoritmer. En enkelt, tilfeldig mutasjon kan aldri danne noen algoritme. Hver mutasjon må forholde seg til de genetiske algoritmene som eksisterer fra tidligere. Når mutasjonen er tilfeldig, vil den ikke normalt passe inn i etablerte algoritmer. Det mutasjonen gjør, er å ødelegge ett av elementene i en virksom algoritme. Ødeleggelse av en algoritme, er ingen algoritme. Derfor er tilfeldige mutasjoner ikke-algoritmiske. Det kan begrunnes matematisk ved Chaitins algoritmiske tilfeldighetsbegrep.

Naturlig utvalg er ikke algoritmisk. Det skyldes at det er omgivelsene som foretar utvalget på hvert individ. Utvalget foretas ikke av individet selv, med sine egne genetiske algoritmer. Naturlig utvalg handler om hvorvidt individet med sin gitte genetikk, klarer å hevde seg, overleve og formere seg i det gitt miljøet. Individet og dets gener, feller ingen dom i egen sak. Denne dommen felles alltid i en farlig verden, der ute. Som en parallell bildehistorie kan vi nevne historien om myrsnipa.

Denne historien viser at det ikke er egne gener som avgjør naturlig utvalg. Selv om det naturlig utvalg til tider er nådeløst, er det ikke algoritmisk. Til alt. 2 om at mutasjoner og naturlig utvalg til sammen skulle være algoritmiske, er flg. å si: Det ville i så fall si at mutasjoner utgjør formuleringsnivået for algoritmen, mens naturlig utvalg utgjør handlingsalternativet for den. Selv om det kan høres fint ut, blir det like meningsløst logisk som om en skulle spille sjakk med ludo-regler. Handlingsnivået for genetikken er individet og alle livsprosessene i individets kropp. Det naturlige utvalg handler utelukkende om omgivelsene og deres respons på individet. Seleksjon som prosess har ingenting å gjøre med iverksettelse av den genetiske algoritmen til et gitt individ.

Sosialdarwinismen har sin egen variant på dette med algoritmer: Den postulerer et hensiktsmessighetsprinsipp for det naturlige utvalg: 'Det egoistiske gens behov for å mangfoldiggjøre seg selv.' Nå kommer en inn på et tredje hierarkisk nivå, intensjonsnivået, i tillegg til formulerings og handlingsnivået vi hittil har sett på. Det kan sammenlignes med hensikten i bondesjakk, å vinne spillet. For bondesjakk lar det seg greit gjøre å sette opp en algoritme til forsvar (Appendix 3 i boka). Men for det naturlige utvalg, henger det egoistiske hensiktsnivået i løse lufta. Vi kan riktignok observere dyrs egoistiske oppførsel, som ivaretar individets grunnleggende instinkter. På nåværende tidspunkt, aner vi ikke hvordan dette er lagt ned i individet. Uansett er det omgivelsene som bestemmer det naturlige utvalg. Genetikken hos et individ kan aldri bestemme sitt eget naturlige utvalg. Uansett hvilke intensjoner så dette individet måtte ha..

Konstruktive og algoritmiske mekanismer

Vi sakser denne beskrivelsen av en algoritme: I matematikk og informatikk er en algoritme en presis beskrivelse av en endelig serie operasjoner som skal utføres for å løse et problem eller et sett med flere problem. Hvis en prosess er algoritmisk kan den skrives som serie operasjoner som kan utføres gjennom beregninger. Ut fra denne definisjonen er det nærliggende at tilfeldige mutasjoner er ikke-algoritmiske. (Det ligger i selve tilfeldighetsbegrepet ut fra Chaitins algoritmiske definisjon.) Tilfeldige mutasjoner er som støy og betrakte. Støy kan ikke bygge hierarkier, som jo alle algoritmer er (formulering og handlings-nivå). Om det skal bygges hierarkier fra mutasjoner, må de være ikke-tilfeldige. I så fall bryter de med darwinismen, og beveger seg varsomt inn på domenet til Intelligent Design. I følge Chaitin kan vi anta at ikke-tilfeldige mutasjoner er resultat av algoritmer. Straks en begynner snakke om styrte eller forhåndsprogrammerte mutasjoner, bedriver en noe annet enn darwinisme. At noen darwinister slik beveger seg et skritt i riktig retning, må mottas positivt.

Intelligent Design (ID) avviker fra darwinismen ved at vi ikke aksepterer at destruktive krefter som tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg er tilstekkelig til å drive livet framover. Vi tror mer på en rekke konstruktive mekanismer og prinsipper:

a) algoritmer (med minst to hiererakiske nivåer) b) Regulative strukturer c) Holistiske begreper d) Hierarkiske strukturer e) Ureduserbare strukturer f) Et metafysisk informasjonsbegrep g) Design ved eliminasjon av lov og tilfeldighet

Alle disse momentene handler implisitt om skapelse, men i et vitenskapelig rammeverk. Alle punktene har sammenheng med digitale algoritmer. Disse avslører tydeligere enn tidligere darwinismen som en virkelighetsflukt. Det er i ferd med å skje et digitalt paradigmeskifte i moderne vitenskap og teknologi, også innen biologi.

Om darwinister kunne møte vitenskapelig basert kritikk på er avbalansert måte, ville det skape bedre klima i debatten. En kan forsvåvidt forstå at noen oppfører seg panisk i forbindelse med nye og ukjente påstander som frembæres. Men om en prøver unngå panikk, og i stedet forsøke undersøke nye påstander, ville begge parter og debatten tjene på det. Det står i motsetning til en 'nisselue' taktikk noen legger seg til, når en later som det ikke finnes noe som problematiserer deres eget syn. Begge syn må møte det virkelige liv, hvor det er utfordringer og problematiseringer.

Tarmbakterier og perfekt rotasjon

Michael Behe har skrevet en bok om ikke-reduserbare strukturer. Han bruker tarmbakterienes framdriftsmotor som sitt viktigste biologiske eksempel på en slik struktur. Selv om dette poenget er blitt utfordret, og påstått tilbakevist skal vi likevel la oss undre over hvor kompleks og spesifikk denne mekanismen er:

Noe av det mest imponerende ved disse bakteriene, er at de benytter seg av perfekt rotasjon. Det er et sjeldent fenomen i naturen. Vi mennesker har ingen perfekte rotasjoner knyttet til vår kropp. Våre knær kan rotere omkring 150 grader, og halsen omtrent 180 grader. Noen fugler kan vri halsen trill rundt, altså 360 grader. Men det er bare én enkelt rotasjon. Med en perfekt rotasjon forstår vi her er rotasjon som kan gå rundt hvor mange ganger som helst. En rotasjon som gjentar seg selv uten noe reparasjonsproblem. Vanligvis tilegnes oppfinnelsen av hjulet perserne, ca 4000 år f.Kr. Men i dyreverdenen har det eksistert hjul så lenge nåværende type bakterier har eksistert (bildet).

Lenge var hjulet menneskenes eneste mulige framdrifts-alternativ til 'apostlenes hester'. Det er først de siste 40 årene det har eksistert roboter, som klarer bevege på lemmer som flytter seg fram og tilbake som våre bein. Det synes som at for dyr og mennesker er gane naturlig og rulling vanskelig. For maskiner som skal bevege seg, er rulling naturlig og gange vanskelig. For virveldyr er det vanlige å gå på fire bein. Å bevege seg på to bein, slik vi gjør, er likevel ikke særlig oppsiktsvekkende. Hester og bjørner kan reise seg på to bein. Menneskeaper kan gå på to bein, men ikke særlig fort. Kenguruer hopper på to bein, med støtte fra halen. Noen fugler, som strutsen, utkonkurrerer mennesker når det gjelder å løpe på to bein.

Rulling som bevegelsesform er ikke noe alternativ for dyr på landjorda. Når en struktur skal rulle rundt og rundt, blir det fort indre gnisninger som medfører behov for smøring. Det organ som best kan rulle hos mennesker, er øynene våre. De ruller i alle retninger, selv om vinkelen som øynene ruller kan være liten. Øynene smøres ved hjelp av tårevæske, og øyelokkene beskytter oss mot å få fremmedlegemer inn i tårvæsken. På denne bakgrunn er det oppsiktsvekkende at tarmbakterier er utstyrt med en liten framdriftsmotor, som praktiserer perfekt rulling. Motoren har en slags propell, som går rundt og rundt. Hvordan disse bakteriene løser 'smøreproblemet' er uvisst for oss. I likhet med oss mennesker, ser de ut til å ha utviklet noe i likhet med kulelager, for å minimalisere problemet.

All perfekt rulling er genuin i den forstand at den ikke er reduserbar. Perfekt rulling er ikke avledbar fra ikke-rulling. Alle rotasjoner i vår kropp medfører en viss gnisning, som gir behov for smøring. I vår kropp skjer det via brusk i leddene. De gjensidig roterende delene i vår kropp er pakket inn i bindevev, muskler og hud. Det gjelder f.eks. fingerledd, albuer, hofter og knær. Fremmedlegemer kommer vanligvis ikke til, og det liten lekkasje av smørevæske. Åpninger mot omverdenen er en sak for seg:

Kroppsåpningenes intrikate design

Våre øyne utmerker seg i forhold til andre roterende deler av vår kropp. Noe av det spesielle ved øynene er at de eksponerer sin rotasjon direkte mot lufta. Dermed blir smøringsproblemet større. Tårevæsken må være til stede under øyelokkene våre hele tida, og derfor må vi blunke ofte med øynene. Øynene utfører altså rotasjoner samtidig som de er åpne mot omverdenen. Det gjør at det trengs både ekstra smøring og beskyttelse. Våre øyelokk er en genial løsning, fordi de utfører begge disse oppgavene samtidig. Vi har en instinktiv blunkerefleks. Vi gjengir (fra nysgjerrigper.no):

Vi mennesker blunker normalt hvert fjerde til sjette sekund - noen ganger oftere, for å holde øynene rene og fuktige. Spedbarn blunker cirka en gang i minuttet, mens en voksen blunker ti til femten ganger i minuttet. Forskerne har funnet ut at blunking også kan ha med innsamling av informasjon å gjøre. Vi blunker mindre når vi mottar masse informasjon enn når vi tar inn mindre mengder informasjon. Blunkene kan forstås som hjernens punktum. Som om blunkene betyr at aktivitetene i hjernen tar en pause.

Ørene våre inneholder bevegelige deler. Små knokler som kalles for hammeren, stigbøylen og ambolten. Disse befinner seg i det indre øret, og er heldigvis beskyttet via trommehinnen. Øreknoklene er lenket sammen på en måte som gjør at de klarer seg med svært lite smøring. Virkemåten er fascinerende. Vi gjengir fra Utdanningsarkivet: Nervefibre inne i sneglehuset samler seg i hørselsnerven som bringer hørselssignaler til hjernen. Hørselssignaler oppstår ved at lyd setter trommehinnen i bevegelser. Disse bevegelsene overføres via ørebenskjeden (hammeren, ambolten og stigbøylen i mellomøret) til væsken i sneglehuset. Avhengig av frekvensen til lydbølgene, er det ulike nervefibre som registrerer lydimpulsen. De ulike nervefibrene transporterer altså ulike hørselsinntrykk som hjernen så kobler sammen til det lydbildet vi hører. Altså et intrikat samspill, som virker designet om en betrakter det med 'åpne øyne'?

Et særtrekk ved våre kroppsåpninger er at de har innerhud og ytterhud. Skillet mellom inner -og ytterhud er mer eller mindre ulikt skarpt for ulike åpninger. I munnen vår er dette skillet ganske kontinuerlig. Det går ingen klar grense mellom indre og ytre delen av leppene våre. De indre delene av leppene mottar beskyttelse i form av fuktighet hele tiden.. De ytterste delene er eksponert mot lufta, og vi har ingen automatisk refleks for å beskytte dem. Særlig om leppene er utsatt for mye tørr luft og sol, er vi nødt til å fukte leppene i blant for at de ikke skal sprekke opp. Det at våre kroppsåpninger trenger en form for smøring, har en sammenheng med interessante overganger mellom innerhud og ytterhud.

Disse fint avstemte sammenhengene mellom kroppsåpninger og smøring, gir en klar indikasjon om design. De ulike kroppsåpninger er ikke laget for eksperimenter, men har hver sin oppgave. Det er aldri noe helsetips å blande sammen ulike væsker knyttet til de ulike kroppsåpningene. Ikke minst fordi de inneholder ulike former for bakterier og kjemiske forbindelser. Darwinister har aldri vært særlig villig til å ta inn over seg de finstemte sammenhengene mellom ulike deler av kroppen. De ser hvert enkelt organ isolert, og prøver å finne ut hvordan akkurat dette kunne ha oppstått ved hjelp av seleksjon. Om ikke det er tilstrekkelig, er det bare å pøse på med tilfeldige eksperimenter. Mens samordning og koordinasjon av alle bevegelser, synes komme i annen rekke..

Naturens ulike designprinsipper

Moderne vitenskap avdekker stadig nye design- kriterier og prinsipper. Også i den døde natur finnes designprinsipper. Her er det først og framst snakk om optimaliseringsprinsipper. Fermats prinsipp for lys må ikke glemmes. I biologien finnes det mange designprinsipper:

1) Genetisk baserte algoritmer 2) Ikke-reduserbar kompleksitet 3) Makroskopisk funksjonalitet 4) Hierarkier 5) Avlesning av genetisk informasjon -ikke mulig uten design. 6) Biologisk kopiering 7) Dembskis filter (se under):

Dembski har laget en statistisk metode for å detektere designede algoritmer. Denne metoden kalles for Dembskis filter . Det detekterer designede algoritmer ved å eliminere både tilfeldighet og naturlover som mulige årsaker. Metoden i seg selv er algoritmisk, og kan framstilles ved hjelp av et flytdiagram. Det er fortsatt en viktig metode for å lage algoritmer via programmering. Konstruksjon av flytdiagram, evt. andre tilsvarende metoder, vil bli av stor betydning i framtidens algoritmiske biologi.

Ingen grense under vann

Darwinismen har en omgang med fortida der alle grenser viskes ut. En er fristet til å sitere sketsjen om den russiske ubåt-kapteinen som 'ikke kunne se den grense under vann'. Det kan være vanskelig å skimte nøyaktig under vann, og da blir fort grensene utydelige. Den darwinistiske fortellingen handler også om å utydelig-gjøre alle problematiske grenser. En myser med øynene slik at alt blir uskarpt, og da ser en:

i) Ingen grenser mellom fritt flytende proteiner og celler (med membran) ii) Ingen grenser mellom encellet og flercellet liv iii) ingen grense mellom de første dyr og de første planter iv) ingen grense mellom konsumenter og produsenter av organisk materiale (fotosyntesen) v) ingen grense mellom bløtdyr og virveldyr vi) ingen grense mellom livet i havet og det første liv på land vii) ingen grense mellom krypdyr og pattedyr viii) ingen grense mellom aper og mennesker

Darwinistisk mytologi følger et ullenhetsprinsipp i sin skjødesløse omgang med fortida. Den benekter at det fantes skarpe grenser mellom livsformer. En hevder på en utydelig måte ('den røde dronning') at alle livsformer langt nok tilbake i tid 'fløt over i hverandre'. Vi kan øyne tre darwinistiske prinsipper midt oppi all utydeligheten:

i) 'Livsformene var tidligere mer utydelige og primitive og mindre differensierte enn de er i dag.' ii) 'Det eksisterer ingen grense mellom algoritmiske og ikke-algoritmisk liv.' iii) 'Overlevelse var aldri noen problemstilling'. Før i tiden var 'alt så mye bedre': en hadde liksom livsformer som både var encellet og flercellet samtidig; var litt bløtdyr og litt virveldyr samtidig, og litt krypdyr og litt pattedyr samtidig. Det er til tross for de enorme forskjeller mellom krypdyr og pattedyr. Her er noen av de vesentligste anatomiske forskjellene:

a) Krypdyr legger egg, pattedyr har livmor og føder levende unger. b) Krypdyr har eggeplomme, pattedyr har melkekjertler. c) Krypdyr har kloakkåpning, Pattedyr har separate kroppsåpninger for forplantning og avføring. d) Krypdyr har skjell, pattedyr har hud med hår. e) Krypdyr har fem kjeveledd på hver side, pattedyr har bare ett kjevebein på hver side. f) Krypdyr har primitiv hørsel, pattedyr har øreknokler som gir bedre hørselsbilde. g) Krypdyr er vekselvarme, pattedyr er varmblodige.

Det australske nebbdyret (Ornithorhynchus anatinus) utgjør sammen med maurpiggsvin en gruppe av pattedyrene som kalles kloakkdyr. De har egenskapene a) og c) felles med krypdyr og fugler. Det er ingen tvil om at de er pattedyr, fordi nebbdyrmoren gir ungen sin melk. Men de har også andre egenskaper felles med andre pattedyr. Nebbdyrene har ikke skjell, men tett pels av høy kvalitet. Dersom nebbdyrene bare hadde vært kjent som fossil. Da ville det vært løftet fram som 'bevis' for at en kjente hele overgangen fra krypdyr til pattedyr.

Til sammenligning kan vi tenke på urfuglen (Archaeoteryx), og dens status som mellomform mellom krypdyr og fugler. Den var uten tvil en fugl: den hadde fjær og ikke skjell. Den hadde nebb og ingen kjeve. Den var ganske sikkert varmblodig og ikke vekselvarm. Den hadde vinger med halefjær, som den flakset med når den fløy. Intet krypdyr har hatt fjær eller fuglevinger. Flyveøgler hadde svevehud, i likhet med flaggermus. Det var to ting som fikk 'urfuglen' til å ligne på et krypdyr: Det ene var at den hadde masse små tenner. Det andre at den hadde klør på vingene. Til tross for sine små likheter med krypdyr, har Archaeoteryx en ikonisk status i darwinismen. Den betraktes som et 'endegyldig bevis' på overgangen mellom krypdyr og fugler. Den visker liksom ut alle grenser og gjør overgangen mellom krypdyr og fugler til en 'naturlig og hverdagslig' sak.

Darwinister prøver få seg selv og andre til å akseptere at alle skarpe grenser, er noe som naturen har funnet på senere. Vesener som er litt det ene og litt det andre, er 'ulne'. En ullen livsform uten presise spesifikasjoner, har ikke mer enn en liksom-overlevelse. Om dette gjelder de fleste livsformer i omgivelsene, overser man en helt avgjørende sak: 'Å være levedyktig er viktigere enn å hevde seg i konkurransen.' Fordi konkurransen visstnok var så svak 'en gang i fortiden', ser en helt bort fra alle fint avstemte algoritmiske mekanismer som må samvirke, om et individ i det hele tatt skal klare seg. Overlevelse synes være et lite problem for dem, i forhold til det å konkurrere med de andre livsformene. Men naturlig utvalg velger, som før nevnt, bare bort ting. Når en velger noe, velger en samtidig vekk noe annet. En som skal gifte seg, velger éi dame og samtidig bort de andre..

Hvordan forsvinner skadelige mutasjoner?

Alle biologer er enige om at det skjer tilfeldige mutasjoner, og at det store flertall av dem er skadelige. Det er også enighet om at det finnes noen få mutasjoner som ikke umiddelbart ser ut til å være skadelige. Uenigheten mellom darwinister og ikke-darwinister på dette punktet dreier seg om hvorvidt det finnes gunstige mutasjoner. Selv om darwinister bare ønsker å svare ja på dette spørsmålet og legge det bak seg, skal vi imidlertid rippe litt opp i dette når vi har anledning. Først: for darwinister går dette spørsmålet 'på livet løs'. Et annet svar enn et ubetinget 'ja', kan ikke tolereres av dem. Om en føyer dem i det, blir alt bare idyll for dem: 'de gunstige mutasjonene hoper seg opp, sakte og sikkert. Seleksjon gjør at et mangfold av rikere og stadig bedre utvalg etablerer seg.' Men denne forestillingen trenger utfordres: 'Hvor blir det av alle de skadelige mutasjonene?

De skadelige mutasjonene var jo i stort flertall. De utgjorde baksiden av medaljen: det var nødvendig å tillate mange skadelige mutasjoner for at det skulle dukke opp noen få som ikke var det. I darwinistisk forestillingsverden forsvinner disse greit, på grunn av det naturlige utvalg. Det er imidlertid en fordreining og forflatning av virkeligheten. Det er to grunner til det: i) Det er mye vanskeligere å bli kvitt skadelige mutasjoner enn å samle opp evt. gunstige mutasjoner. Det skyldes nettopp at det store flertall mutasjoner er skadelige. ii) Hovedproblemet er at skadelige mutasjoner er recessive, og dermed gjemmer seg bort i populasjonen på kort sikt. Det må gjøres et møysommelig 'avlsarbeid' for å luke bort skadelige mutasjoner som hoper seg opp.

Grunnen til at dette er vanskelig er at seleksjon ikke virker på en skadelig mutasjon, dersom denne er recessiv. Recessiv innebærer at det genetiske innhold ikke kommer til uttrykk i organismen, fordi andre gener er dominerende -og undertrykker det genetiske innhold i mutasjonen. Hver skadelige recessiv mutasjon må fortrinnsvis lukes ut ved tilfeldig drift i små populasjoner. Da kan en fort risikere at nyttige egenskaper forsvinner ut i lag med skadelige. De recessive mutasjonene blir det dermed veldig vanskelig å bli kvitt.

Det finnes også dominante mutasjoner som er skadelige. Over tid går det greit å bli kvitt disse. I slike tilfeller pleier en si at det naturlige utvalg har en 'konserverende effekt'. Det innebærer at det naturlige utvalg beskytter populasjonen mot å bli infisert av en negativ mutasjon. Men det er aldri snakk om at naturlig utvalg bringer noe nytt inn i populasjonen. Den konserverende effekten er en bivirkning av at de skadelige dominante mutasjonene velges bort. For å komme særlig videre med spørsmålet vi baler med, er det nødvendig å reformulere og presisere det til mer moderne ordbruk: 'Finnes det algoritmisk gunstige mutasjoner, som kan bygge opp en rikere og mer robust struktur i arvestoffet?'

Dette er et mer presist og fruktbart spørsmål, da svaret bedre kan etterprøves og sjekkes i forhold til sannhetsverdi. F.eks. gir det oss bedre mulighet til å vurdere såkalte positive mutasjoner som opptrer i enkelt dose. Sigdcelle-anemi er et av de mest kjente eksemplene. I dobbel dose må denne mutasjonen operere på egne premisser, og da først røper den hva som bor i den. Det kommer da for en dag at mutasjonen er dødelig. Dødeligheten gir et klart bevis på at sigdcelle-mutasjonen er en algoritmisk ugunstig mutasjon.

Et annet eks. på en mutasjon er de kjente albino-gener, som har mistet koding for pigment i øyne og hår. Dette er ingen dødelig mutasjon. Richard Dawkins bruker denne som et eks. på en mutasjon som kan være gunstig. Det er kanskje lett å tenke slik når en vet om noen flotte representanter med denne gentypen. Men de vil sikkert også være enige i at det ville være 'greit å slippe den'. Albino-fargen skyldes at genet har mistet kodingen for pigment. Logisk sett gjør det individets genetiske algoritmer fattigere. Sett i forhold til algoritmisk rikdom, er albino-genet en ugunstig mutasjon. Disse to eksemplene er med å vise at darwinismen vil få det tøffere under et algoritmisk regime/paradigme. Det blir i alle fall ikke lettere å argumentere for gunstige mutasjoner. Det vil igjen føre til at darwinismen taper troverdighet.

Mutasjoners forhold til reparasjonsmekanismer

Levende vesener har mange fantastiske reparasjonsmekanismer. Firfislen (Lacerta vivipara) er faktisk i stand til å slippe hele halen når noen griper tak i den. Deretter vokser ut en ny hale som visstnok blir litt kortere enn den opprinnelige. For oss mennesker virker det helt utrolig at en hel kroppsdel garantert vil vokse ut igjen, når firfislen har mistet den.

Blodets evne til å størkne, koagulering, er veldig viktig for oss mennesker. Denne evnen reduserer blodtap, beskytter sår og hjelper dem til å gro. Noen av oss er blødere. Det skyldes en genetisk defekt som er arvelig, og antagelig skyldes mutasjoner. Hos blødere kan ikke blodet levre seg (størkne) som normal. Vårt immunforsvar har til oppgave å forsvare kroppen mot ytre og indre fiender. Indre fiender kan være tidlige stadier av kreft. Noen ganger overreagerer immunsystemet og forårsaker betennelser, lammelser etc. Det kan kanskje være bedre enn at immunapparatet ikke reagerer i det hele tatt.

Kroppens repareringsmekanismer har som oppgave å reparere skader påført av mutasjoner. Dette faktum står i grell kontrast til darwinismens tiltro til mutasjoner. Skal vi tro darwinismen, er mutasjoner den eneste tenkelige 'byggmesteren', for å bygge nye reparasjonsmekanismer. De tror ikke at en reparasjonsmekanisme kunne eksistere før feilen som mutasjonen skulle reparere hadde oppstått. Følgelig måtte mutasjoner først forårsake feilen. Deretter skulle andre mutasjoner reparere feilen som mutasjoner hadde forårsaket. Men mutasjoner er ikke annet enn tilfeldige forstyrrelser og kopieringsfeil i arvestoffet. At noen mutasjoner skulle være så suverene at de kan reparere feil som andre mutasjoner har forårsaket, er nok drømmeri fra darwinistenes side.

Men er en darwinist, er en nødt til å holde seg til slike dårlige 'forklaringer'. Det finnes nemlig ikke alternativer, og 'må man, så må man'. En har ikke noe naturlig utvalg av både gode og dårlige historier. Om de dårlige skulle bli de eneste lovlige, er det for dumt.

Symmetri om Origo?

Det å være darwinist kritiker i Norge, er en debattmessig ekstremsport. En opplever en underdog-posisjon som er mot det normale: Samtidig som vi selv besitter viktige argumenter, som motstanderne er redde skal spre seg, så 'ruler' motstanderne maktkampen gjennom media og diskusjonsfora. En er altså konfrontert med motstandere som behersker maktkampen, men har dårligere argumenter. Selv er en underlegen i maktkampen, mens argumentene går dypere og utenpå det motstanderne kan vare opp med.

Selv hvor frustrerende dette kan være, så er det også lærerikt. Det er en snodig inkonsekvens: darwinister kan og vil bruke sin overlegne posisjon i folks omdømme, enten de har gode argumenter eller ikke. Om ikke annet, fokuserer de på at darwinister er i flertall og preger mediedebatten. Så mange kan ikke ta feil, eller hva? Som vi innledningsvis var inne på, er det ikke et lite antall som går mot darwinismen av ulike grunner heller. At det her mer er spørsmål om kvalitet enn kvantitet, er ikke noe motstanderne ønsker vi skal videreformidle. De ønsker å være vinnere av maktkampen og vinnere av ensidige debatter.

Vi på vår side forblir det vi ofte har vært: tapere av maktkampen og ikke-deltagere i den ensidige debatten. I prinsippet er det ikke nødvendigvis galt å framstå som taper, dersom det skyldes at en er et offer for ulike maktposisjoner. Men forutsetningen for at en gruppe skal bli utropt til ofre for undertrykkelse, er at disse undertrykte kan påvirke folk i media til å framheve dette. Dermed skal det en del til før vi darwinisme-kritikere kan framstå som offer-ikoner i samfunnet. Darwinistene har ingen grunn til det, likevel sto de fram en gang i 2009 da Origo hadde kapret et domenenavn, de kunne ha benyttet.

I prinsippet finnes det ni ulike nivåer den såkalte darwinisme-debatten kan føres på. Et nøytralt sted i sentrum, origo, og 4 symmetriske nivåer på hver side. Bare seks av disse er i bruk, og bare to av disse seks gir en reell debatt mellom to parter. Vi kaller debattnivåene med tall etter avstand til nullpunktet, og hvilken side de er på: Vi kan skjelne flg. nivåer: Debattnivå:

-4: Null eksistens for ID/kreasjonisme. Darwinistene oppfatter seg taktisk eller debattmessig å være alene. Derfor benytter de sin posisjon til å late som de er det, ved å drive monoton enetale. Motstandere er liksom utradert, og eksisterer ikke. 'Debatten' på diskusjonsfora eller i media består i at darwinister snakker med seg selv eller andre darwinister. Dette er den mest ytterliggående form for realitetsbenektelse. Selv de snevreste marxistiske diktaturer erkjente at det fantes 'klassefiender'. Likevel er debattnivået reelt i norsk skapelsesdebatt. Noen av våre bedrevitende 'venner' har forskanset seg der. Fagbiologiske motstandere kan derimot avholde seg fra dette absolutte lavmålet.

-3: Darwinister lager stråmenn. Darwinister erkjenner at motstandere finnes. De påtår seg oppgaven å forklare offentligheten hva ID-bevegelsen står for. Vi spørres eller tillates ikke å gjøre det selv. Det er akkurat som en redd for hva vi kan komme til å si. Media vil først plassere oss i en bås. Når de så har fått merket ut, gjerne en karikatur, av hva ID-bevegelsen står for, går en til angrep på denne karikaturen. En kjent Oslo-professor har i fortiden stadig benyttet denne usaklige formen for liksom-debatt. Han sier først hva vi mener, så hva han selv mener om det han mener at vi mener. Det er ikke overraskende at han ofte har vunnet debatter med seg selv som eneste deltager.

-2: Darwinistisk blindebukk-lek: ID-tilhengere/kreasjonister får slippe til, men ser eller hører ingenting til sine meningsmotstandere, så lenge meningsytringer foregår. En kan bli intervjuet av en journalist, så blir opptak kryssklippet og ferdig-redigert. Deretter blir darwinisten invitert inn. De får sitte og slutt-kommentere det redigerte opptaket av det vi har sagt. Så blir dette servert til offentligheten, uten noen mulighet til korreksjon/spesifisering fra vår side. Visse biologiprofessorer og mange norske media foretrekker denne debattformen. Erik Tunstad har brukt dette nivået flere ganger når forfatter her har vært intervjuet på NRK P2.

-1: Darwinistisk debattregi: Vi møter darwinister i debatter som skal være frie, men preges av darwinist-vennlige debattledere. Alle sportsinteresserte vet at det er vanskelig å vinne, om dommeren konsekvent er med det andre laget. Parallellen er at det ofte er mindre kjente lag som utsettes for dette. I fotball klager motstandere av RBK ofte over det i forbindelse med utelatte straffer etc. Såkalte vennlige norske media befinner seg på dette nivået. De fleste er ikke fullt så vennlige. Denne forfatteren har opplevd et par ganger at NRK har vært på dette nivået, på direktesendte debatter. Om det er opptak, flyttes debatten ned til -2 nivået.

0: En saklig og nyansert debatt, med programledere/regissører som konsekvent prøver være objektive. I deler av debatten kan det være umulig i praksis, men poenget er at helheten skal være balansert og objektiv. Det er ingen lett sak, selv om det ikke er umulig. Etter episode 1 synes det som valg av deltakere i programserien 'Gud og vitenskapen', et engelskprodusert serie som sendes på NRK 2 i januar 2014, prøver holde seg til denne standarden. Det skal bli spennende å følge det videre når temaet blir evolusjonslæren. Riktignok har NRK plassert det såpass sent på kveldstid at folk i full jobb, særlig pendlere velger det bort av den grunn. Men det finnes opptaksmuligheter..

+1: ID-folk har hånd om debattregien: Vi møter darwinister i debatter som skal være frie, men preges av ID-vennlige debatt-ledere.En kristen avis kan synes å befinne seg her, likedan gjennomføring av ID-seminar på OASE. Nå er nok opplegget her ment å være mer informativt enn å ha debattform. Ofte preges de også av fravær fra meningsmotstandere.

+2: ID/kreasjonisme blindebukk-lek: at darwinist-tilhengere får slippe til, men ikke se eller høre noe til sine meningsmotstandere, så lenge meningsytringer foregår. At de kan bli intervjuet av en journalist, og så opptak bli kryssklippet og ferdig-redigert, før ID-folk slipper til. Vi tror ikke det forekommer i norsk offentlig debatt, at darwinister ikke får kommentere dette før det slippes. Det kan forekomme i USA, der temperaturen er så høy som vi ikke ønsker i Norge.

+3: ID/kreasjonister lager stråmenn. ID-folk erkjenner selvklart at motstandere finnes. De påtår seg oppgaven å forklare offentligheten hva darwinistene står for. Vi skal innrømme at vi til tider befinner oss her i denne boken. Det er ikke alltid vi uttrykker darwinistenes meninger slik de ville uttrykt dem selv. Dette er ingen offentlig debatt, men et partsinnlegg. Vi kan ikke tie stille om inkonsekvenser vi ser, når vi ikke får gjøre det i åpne debatter. Darwinistenes tendens til å dyrke overflatiske sirkelargumenter, må komme fram i offentligheten. En bok er et selv-regissert innlegg og gir mulighet til klar tale og å fokusere der vi mener det er viktigst.

+4: Null eksistens for darwinister. Dette er et debattnivå som ikke har eksistert i Norge på 150 år.

Nivåene fra +1 til +4 er temmelig uvanlige i norsk debatt. Likevel tas de med som speilbilder av nivåene -1 til -4 som finner sted, for å markere hvordan 'balanse kan ivaretas i en perfekt verden'. Nivå +4 finnes kanskje internt i lukkede sektsamfunn, uten 'generende' kontakt med omverdenen. Speilbildet til dette nivået -4 finnes blant oss. Det dyrkes f.eks. av noen mennesker i diskusjonsfora eller jobb-diskusjoner, som av taktiske eller ideologiske grunner, ikke frivillig anerkjenner at evolusjonsteorien kan problematiseres på vettugt vis av tilregnelige norske mennesker..

Skapelsen stempel som uvitenskapelig

En hører ofte darwinister si at en tror ikke at Gud kan forklare verden. Det er det vitenskapen som gjør. Så vil kristen-darwinister ta med at en monoteistisk Gud gjør vitenskap mulig. Når en så har en fortelling om skapelsen i Bibelen: 'I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.., stemples skapelse som uvitenskapelig fordi det står i Bibelen.' De fleste biologiske fakta tilsier en overnaturlig skapelse, men vi vet lite konkret hvordan det skjedde. De første to kap. i Bibelen skildrer den på to ulike måter, hvor både menneskets guddommelige og jordiske side kommer fram.

Evolusjonen ville neppe blitt et tema utover mikro-evolusjon innen arten, om ikke det fantes ikke-vitenskapelige tekster om skapelsen. Om en ikke hadde hatt tekster om en overnaturlig skapelse, er det mulig at det vitenskapelige dogme om kun å søke etter naturalistiske/materialistiske forklaringer hadde kommet på plass. Det er hypotetisk, men i utgangspunktet ligger det i vitenskapens vesen å søke etter forklaringer uansett hvor en finner dem. Om en i utgangspunktet utelukker metafysiske-forklaringer, er det jo bare de beste materialistiske forklaringer en kommer fram til.

En har erstattet et dogme om overnaturlig skapelse, med et annet om 'naturlig tilblivelse' av seg selv. Naturalismen som livssyn var tilstede lenge før darwinismen. Darwins bidrag var liksom å gjøre dette synet tilforlatelig. Når han med sin gode fantasi kom opp med forklaringer om mutasjoner og naturlig utvalg, så var grunnlaget lagt. Det som trengtes var en herold til å spre budskapet, her gjorde aviser en viktig jobb. Og ateister og andre som ikke syntes noe om følgene av Gudstroen jublet. Tegning av menneskets avstamning ble gjort lenge før Darwin, og han fulgte opp med en ideologi av 'spekulasjoner'. Bevis i form av fossiler etc, regnet han med kom senere..

En privilegert gruppe: kristen-darwinistene

Kristen darwinister er nok en broket gruppe, når det kommer til stykket. De omfatter alt fra de som tror på 'gudfeldigheter' (tilsynelatende tilfeldigheter), til de som 'kobler ut' trossiden og stringent holder seg til det de oppfatter som 'bevis'. Skal en være konsekvent her, må det sies at om noen ikke holder seg konsekvent etter darwinismens tilfeldigheter som virkelige, ikke bare tilsynelatende tilfeldigheter, så åpner en opp for en Intelligens. 'Ja takk', til to logisk motstridende ting, er ikke særlig god filosofi. At intelligens skal anerkjennes av andre vitenskaper, men ikke her i slike engangshendinger virker som sagt merkelig. Nok om det, vi får forholde oss til det de sier de er: kristen-darwinister.

Når det er sådd tvil om alle virkelig er darwinister i ordets stringente betydning, må det også sies at de har et annet forhold til den dominerende darwinismen. De er jo liksom begge deler, og da får ateister også et mer positivt syn på dem. Det er lett å ta kreasjonister på uforklarlige ting i Bibel i forhold til naturen, men når kristendarwinister leser om skapelsen blir det billedlig, at Gud står bak den. 'Bibelen svarer på hvorfor Gud skapte, mens vitenskapen på hvordan han gjorde det.' Det kan være fristende å være kristen-darwinist for å slippe motstand, skaffe seg spalteplass og kunne bruke bibelsitater uten å beskyldes for å fremme teologi i stedet for vitenskap.

At tilhengere av Intelligent Design (ID) ikke har sluppet tilnærmelsesvis så mye til, kan være fordi bevegelsen er relativt ny. Men en underliggende skepsis ligger der og dirrer: Egentlig er det teologi de er opptatt av, ikke vitenskap. Vi ber dermed kreasjonister om forståelse fordi vi ikke bruker bibelsitater så mye i denne debatten som kristen-darwinister. Det er nok også en historisk forklaring at historisk-kritisk metode fikk et større gjennomslag i Tyskland, der norsk luthersk kristendom har sin opprinnelse, enn i England der ca halvparten tror på evolusjonsteorien. I hvert fall gjelder det innenfor geisteligheten, og kristne undervisnings-institusjoner i Norge i dag.

At kristen-darwinistene omfavnes på en annen måte enn tilhengere av Intelligent Design, gjør nok sitt til at kristen-darwinister gjerne også tror seg bedre i stand til å hevde og forsvare kristne interesser overfor ateister. Noen avisredaksjoner synes også være av den oppfatning at det er nok at kristen-darwinister slipper til. Noen av dem sukrer da den bitre pillen ved å si at det er til gagn for kristenheten at de fører debatten for oss. Og det til tross for at de står omtrent for det motsatte av oss i denne saken. Det eneste positive jeg er i stand til å se, er at motsetninger kan skape en spenning og en debatt som gjør spørsmål om Guds rolle i verden mer sentral. Det vil jo ikke være en liten betydning, og det ville faktisk være verdt prisen å måtte stille i annen rekke ved diskusjoner etc.

Kristen-darwinister hevder gjerne at vi står for en Bibelforståelse, som ikke griper Bibelens intensjoner. Det er jo lett å se for seg at Bibelen ikke er noen lærebok i naturvitenskap, men spørsmålet om mennesket avstamning og tilknytning til Gud er for viktig til å overlate til de med samme syn som naturalismen i så måte. At Bibelen også henviser til den allmenne åpenbaring, er noe som kristen-darwinister ønsker vektlegge mindre. De anklager oss for ei 'samrøre' av tro og vitenskap. Men det er aldri vanntette skott mellom dem. Selv blir de gjerne mer opptatt av det politisk og vitenskapelige korrekte syn på jorda, og det dennesidige menneskeliv som det viktigste. Her og nå er det jo også det viktigste vi holder på med, men perspektivet er kortsiktig: Bibelen har ikke bare ord om en skapelse, men også om en nyskapelse. Det er utover perspektivet til en naturalistisk darwinisme. Uten å kunne dømme om dette, kan det vel synes som det ligger utenpå det mange kristen-darwinister synes er mest presserende.

Noen ord til kreasjonister

Vi har ovenfor bedt om forståelse fra kreasjonister for at vi ikke mer har brukt Bibelen. Det skyldes ikke minst det kryss-press ID-bevegelsen står i. Det er viktig å få sagt at Bibelen er en uovertruffen inspirasjonskilde, men i kampen mot darwinismen må den gudgitte fornuften råde grunnen av flg. grunner:

i) Universitetsbiologene krever høre en bibelske begrunnelse fra oss, for at de skal kunne bevise vår manglende vitenskapelighet.
ii) Kristendarwinistene ønsker høre vår Bibelbruk, for å hevde at vi misforstår Bibelens intensjon i motsetning til dem.
iii) Kreasjonister ønsker at vi skal bruke Bibel for at vi kan stå sammen med dem og bygge åndelig troverdighet i spørsmål omkring skapelsen.

Av disse tre gruppene føler vi at det ei gruppe som vil oss vel i så måte, men av hensyn til debatten med de andre to gruppene blir vi hindret i å gjøre det i den grad vi ønsker. Når det er sagt, må det også sies at Bibelen formidlet den tids oppfatning av verden. De skrev slik som det så ut for dem: sola gikk opp og ned, jorda virket mer flat enn rund etc. Likevel vil vi hevde at selv den dårligste kreasjonisme har flere fortrinn i forhold til darwinismen:

i) Den gir mennesket større frihet, intellektuelt sett. En er ikke bundet til å tro på kun dennesidig opphav til liv og artenes utvikling.
ii) Den tar mennesket på alvor og stiller det til ansvar. I darwinismen kommer som sagt årsakene nedenfra, og hvordan kan vi stå til ansvar for noe lavere enn oss selv?
iii) Den gir rom for hele mennesket, med dets frie vilje. I kristen forstand er mennesket ånd, sjel og legeme. I naturalistisk darwinisme har mennesket bare en naturside. 
iv) Det krever større mot å være kreasjonist enn darwinist. Nå er det i seg selv ikke noe sannhetskrav at noe krever større mot evt. fører til mer lidelse. Men om det vi tror på er sant, må vi både være innstilt og forberedt på lidelse og motstand. Også vitenskapelig er mot en viktig egenskap for nyvinninger, i stedet for etterligninger.

Denne boka er ikke etterligning etter hva andre forfattere hevder, selv om det sikkert vil bli påstått fra darwinister. Det vil sikkert komme 

påstander om at dette bare kan komme fra USA. Det er klart at dess lengre tid det går siden boka først ble gitt ut, så vil nytt tankegods komme inn også derfra. Men vi våger påstanden at mesteparten av tematikken her i boka, kommer fra forfatteren selv. Det må likevel sies at uten tidligere pionerer, fra 

kreasjonistisk hold, så ville det knapt vært noen bevegelse som kaltes Intelligent Design. Pionerer som Morris og Gish, påpekte svakheter ved fossilrekker og geologisk tidsskala, selv om deres alternativer synes utdatert i dag.

Skapelsesdager og menneskehetens alder

Det er velkjent at den første Bibelske skapelsesberetning er lagt inn i et sjudagers skjema. Det må likevel hevdes at fra vitenskapelig hold kan det ikke være snakk om vanlige døgn, før jord og sol kom til. De dukker først opp den fjerde 'dagen'. Om en samstiller ord og vitenskap om relativistisk tidsforståelse, så virker det klart at det ikke er ment å forstå bokstavelig som syv døgn. Høydepunktet i beretningen er likevel at Gud skapte mennesket, i sitt bilde. Det innebærer at Gud står bak det, og at det har sin verdi i forhold til Ham. Vi har større grunn til å føle stolthet av vårt opphav enn darwinister har. Når det så gjelder varigheten av mennesker på jorda, har vi ikke noe fasitsvar på det.

Om en legger sammen Bibelens år, har en bommet på det før -i forhold til vår tidsregnings begynnelse. At en kan bomme mer om en går helt tilbake til menneskets opprinnelse, skulle være mulig å forstå. Istider og andre katastrofer synes godt bevitnet i geologien. C-14 metoden synes godt dokumentert og begrunnet. Den har sin klare nullstilling av tiden, i forhold til hvordan andre 'radioaktive klokker blir nullstilt'. Men vi har også bemerket darwinisters ønske og behov for å skyve det meste inn i den utydelige, tåkebelagte fortid. At mennesket skulle framstå mer eller mindre på vårt nivå, uten muntlig og skriftlig språk i 90.000 år, og bare brølt og slått hverandre i hodet med steinkøller, sier mer om de som hevder det enn om hulemenneskene. Ut fra dette ville det bare dukke opp et nytt ord hvert tiår. Et et steinalderspråk på 9000 ord er relativt rikt. Ikke særlig kreativt må det sies. Ennå mer usannsynlig blir historien, slik noen forteller den: at mennesker i hovedsak har hatt sitt nåværende form og utseende mellom 100.000 til 1 million år før vår tisdregning..

Det hevdes jo nemlig at mennesket skulle være i omtrent samme fysiske utforming som oss, for så lenge siden. Men at de hadde muligheter til tale uten å kunne tale, synes være mot darwinismens egne prinsipper. En 'filmavis' fra disse 90.000 årene ville vært rimelig kjedelig, bortsett fra jakt og konerøving. Det vi finner om dokumenterte urfolk tyder på at de har talespråk som er alt annet enn primitive.

 I tillegg til egne tradisjoner, ritualer, jaktteknikker og varmt klima med god tilgang til mat. Men samtlige urfolk står på et høyere kulturelt nivå, enn det hele menneskeheten gjorde for 10.000 år siden i følge darwinismen. En mer sannsynlig syklus på for menneskeheten på mellom 6.000 og 20.000 år synes mer kompatibelt med dokumentasjon og utviklingstrekk..

Lettere omskrevet og omsatt til .htm-format ved Asbjørn E. Lund

fritt etter 'Darwin 200 år -en festbrems' kap 1, av Peder A. Tyvand

Ytringsfrihet i Norge i dag

Darwinismens stilling i norske medier kan karakteriseres kortfattet: altoverveiende ene-dominerende. Enten det er natur eller kosmos, er det herskende holdning i NRK og andre hovedkanaler. Godt da at de må ty til innkjøp utenfra. Serien Gud og vitenskapen (januar 2014) ser i utgangspunktet ut til å slippe til ulike syn. I norskproduserte program får evolusjonister fritt boltre seg med sine lettvinte påstander om livets opphav og muligheter for liv i rommet etc. Det er sjelden noen i det hele får komme til motmæle. Mer typisk er det at evolusjonister hamrer løs mot karikerte, innbilte motstandere, uten mulighet for gjensvar. Darwinister har et knugende grep om undervisning, forskningsinstitusjoner og media. Maktposisjonen består, ikke minst fordi kritikk er sensurert vekk i over et halvt århundre. Vil man ikke vite av vitenskapelig kvalifisert kritikk av darwinismen? En hører ofte at kritikken kommer fra en håndfull 'kreasjonister' i USA. Men over 700 vitenskapsmenn fra hele verden med doktorgrad i naturvitenskap stiller sine navn bak kritikken. Alle disse har undertegnet et felles opprop med krav om at darwinismen utsettes for kritisk prøving. I Norge finnes det veldig få universitetsbiologer som tør risikere dette på grunn av faren for represalier.

1800 tallets mytologi i møte med fornuften

Darwinismen er en mytebasert ideologi fra midten av 1800-tallet. Vi må ikke la oss dupere til å tro at den representerer fornuften. Fornuften viser seg alltid ved romslighet og åpenhet for debatt. Ufornuften og darwinismen gjør det stikk motsatte. Darwinismen er mer opptatt av makt enn fornuft. Det er viktigere å få rett enn å ha rett. Over 30 år som kritiker av darwinismen, har vist at det sjelden eller aldri åpnes for fri debatt. Når den skal konfrontere motstandere, er det ingen åpen, vitenskapelig tilnærming. En snakker om noen, i stedet for med noen. Det kalles på godt norsk for baktaling, ikke noe honnørord akkurat.

Foreningen Origo Norge har eksistert siden 1996. Den er etter det vi kjenner til det eneste organiserte motalternativet til darwinismen her i landet. Denne foreningen har vist mye større åpenhet enn darwinistene ved å la dem slippe til hos oss. Darwinister lukker sine dører for oss, mens vi åpner dører for dem. Vi prøver få til fri brytning av meninger i det offentlige rom. At darwinister kvier seg for å komme med sine innlegg, får være deres sak. Målet får være at enhver ansvarlig samfunnsborger selv kan bli satt i stand til å gjøre seg opp sin mening. En alminnelig logisk analyse av et vanskelig spørsmål, kan gå som følger:

i) En setter opp en påstand ii) En samler argumenter for og mot denne påstanden iii) En avveier de ulike alternativer mot hverandre. Argumentenes troverdighet og relevans mht. grunnpåstanden vurderes. iv) En konkluderer med enten å akseptere, tvile på eller forkaste den framsatte påstanden.

Om en kommer over argumentasjon fra darwinistisk hold, er det ofte en helt annen énsidig holdning: Påstand: Mennesket stammer fra en primitiv urcelle. Til støtte for dette har en to argumenter: DNA-basert genetikk og fossilfunn. En hevder at alt DNA og alle fossilfunn henger kontinuerlig sammen. En slår fast som et absolutt faktum at mennesker stammer fra en primitiv urcelle.

Men dette er ingen analyse: Verken analysen eller konklusjonen holder mål. Arvestoff fra ulike arter henger ikke sammen. Fossilfunn av ulike arter henger ikke sammen. Kontinuiteten som fastlås av darwinister eksisterer ikke i det hele tatt. Kontinuiteten finnes nok i darwinistenes hoder, men ute i virkeligheten har få andre funnet den. At koding i DNA er bygd opp digitalt (trinnvis), skulle gi et hint om at det ikke er kontinuerlig.

I de senere år er det imidlertid kommet et nytt grunnlag innen faget med biologiske algoritmer. Algoritmene er kodet og lagret i DNA, og er hovedtemaet i denne boken. Til tross for at ledende darwinister vet at framtidens biologi vil bli en algoritmisk vitenskap, er det foreløpig få biologer som i noen grad har tatt det inn over seg. De som har arbeidet med algoritmer (matematikere/statistikere og datafolk) vet at de er sårbare for små tilfeldige endringer. Det er en merkelig og udokumentert påstand at en slår fast eksistensen av en sammenhengende rekke av funksjonelle, genetiske algoritmer fra urcelle til menneske. Spørsmålet er om alle ledd i denne rekken kunne dane funksjonelle koder for levende organismer.

Konkret manifesterer problemet seg i form av forplantningsbarrierer. Hver gang det viser seg at en kryssbefruktning (hybridisering) mellom to gitte arter er umulig, setter det en effektiv stopper for kontinuiteten fra art til art. Det skyldes jo at DNA-kodingen har form som et dataprogram. Nye programdeler oppstår ikke av seg selv, i små trinn. Ingen har noensinne sett en lang kontinuerlig rekke av nesten like og fullt ut funksjonelle programmet. Dermed blir det brede og uoverstigelige barrierer mellom krypdyr, fugl og pattedyr. En kan ikke nekte folk å tro på en slik sammenhengende/kontinuerlig rekke av overganger. Men det krever stor tro å gjøre det! Det er verken empirisk eller fornuftsbasert, og alt bør ikke skje via skattebetalernes penger.

Det virker i det hele som darwinismen er blitt beskyttet mot et offentlig møte med den kritiske fornuft ( Se 'Vitenskap eller myteformidling' i bloggen under her.) Filosofiprofessor Thomas Nagel, professor i filosofi ved New York University mener den darwinistiske forståelsen av verden ikke holder mål. Han kaller den for "ideologisk teoris heroiske triumf over sunn fornuft". Denne seieren har hatt en pris i form av filtrering, sensur og maktspråk gjennom minst 50 år i Norge.

Hva viste Darwin oss?

Biologi professor Nils Chr. Stenseth hevder sammen med kollega Klaus Høiland flg. i Aftenposten 13.10.2008: -Charles Darwin viste oss at vi mennesker er en del av naturen som omgir oss. Dette er vel omtrentlig, mer som et Ole Brumm sitat: 'ja takk begge deler'. En får til en merkelig dobbelthet: 'både utenfor og midt i naturen samtidig'. Et mer konsistent utsagn ut fra deres ståsted hadde vel vært: -Charles Darwin viste oss at vi mennesker er en del av naturen som vi går i ett med. I så fall ville mennesket kun vært ett naturvesen, og en ville sluppet filosofisk dualisme i en naturalistisk lære. På den annen side er ikke et slikt utsagn verken vitenskapelig opplysende eller nyskapende. Franske opplysningsfilosofer hadde sagt dette lenge før Darwin, på 1700-tallet.

Det positive bidraget til Darwin er at han påpekte en viktig prosess som skjer innenfor en artspopulasjon, i et miljø hvor det er begrensede ressurser til rådighet. Da vil det naturlig utvalg (seleksjon) favorisere individer som er best tilpasset miljøet på bekostning av de individer som er dårligere tilpasset. Denne favoriseringen kan gå på at en lettere får tak i mat, kan unnslippe eller forsvare seg mot fiender. Sist men ikke minst at en lettere kan formere seg og bringe gunstige egenskaper videre til neste generasjon. De egenskapene som gjorde at en var bedre tilpasset et bestemt miljø enn de som ikke besatt disse egenskapene.

Det naturlige utvalg innenfor et miljø og en art var en innsikt som Charles Darwin prøvde bringe videre. Dessverre har denne innsikten blitt overskygget av mye annen støy (ideologi), som raskt ble importert i 'læren'. Darwins bidrag til biologien er hele tiden blitt kompromittert ved at denne kunnskapen er sauset sammen med ideologiske fordommer. Én av disse fordommene er at livet blir til av seg selv, når det finnes tilstrekkelig med næring, varme og støy.

Hvordan oppstår liv?

På Darwins tid var det vanlig å tro at larver og annet småkryp oppsto av seg selv inne i en gjødselhaug, som fikk stå og 'godgjøre seg'. Denne fordommen hadde høy status og fikk sin egen vitenskapelige betegnelse: Spontan generasjon. Det er troen på at liv blir til av seg selv, når forholdene ligger til rette for det. Det innebærer at det finnes tilstrekkelig med næring, passende temperaturs og en passe dose med 'bakgrunnsstøy'. Darwins samtidige skulle der spille en større rolle enn han selv. Louis Pasteur (1822-1995) fant at liv bare kan bli til av liv. Pasteur gjorde mange eksperimenter der han foretok desinfisering ved kraftig varmebehandling slik at alle egg, frø og larver ble avlivet. Da fant han ut at inne i en fullstendig desinfisert gjødselhaug, ville det ikke komme et eneste lite kryp til verden. Ingenting kunne bli til i en gjødselhaug, om det ikke fantes livsspirer der allerede. Livsspirer som var kommet fra annet liv.

Pasteurs avlivning av spontan generasjon var et skudd for baugen på darwinismen, innerst inne har en aldri kunnet akseptere det nederlaget. Darwinismen må jo forutsette at alt liv blir til av seg selv, uten styring ovenfra. At livet skal ha en kilde høyere enn livet, kan den ikke tåle. Den har på forhånd vedtatt at livets kilde må ligge på et lavere plan enn livet. Møtet med Pasteurs overbevisende empirisme, førte til en strategiske tilbaketrekning. En flyttet påstanden om spontan generasjon langt bakover i tid, og nylig også utover i rommet. Noen hevder nå at brennende kometer bragte med seg materie i form av bakterier eller aminosyrer, som så er blitt til liv. Som om en bakterie uten kjerne, kan formere seg uten vert og næring, og at en brennende komet ikke ble like varm som Pasteurs gjødselhaug?

Darwinismen hevder spontan-generasjon kun i ursuppen. Det var bare en fjern og enslig liten første 'nesten-celle', som ble til 'av seg selv'. Men nesten-cellen måtte ha noe å dannes ut fra. Så en tror proteiner ble dannet ved elektriske gnister i en ursuppe med enklere karbonforbindelser. Og så skulle disse proteinene videre ha organisert seg selv, laget sine egne cellemembraner og kjerner. Laget sine egne algoritmer, egne koder, egne avlesnings og reproduksjonsmekanismer. Dette spinkle nesten-liv var enten omgitt av oksygen, som en livsfarlig fiende. Eller omgitt av en atmosfære uten oksygen, slik at ånding for energiomsetning ikke var mulig. På toppen av dette, måtte dette første 'nesten-livet' lete etter næring, fordi enhver form for næring forutsetter liv. Intet liv kan overleve på uorganisk materiale (tygge stein). Ingen næringstilførsel kan trylles fram uten liv. Liv som må være i stand til å iverksette fotosyntese. I darwinistenes 'teorier' for livets opphav, er det med å skaffe seg næring helt ute av bildet. Det skal sterk tro til for å satse på dette, men 'må man så må man' virker det som.

Det er ikke bare overtroen på spontan generasjon som er flyttet bakover i tid. Det samme unnvikelsesmanøveren brukes for alle betente overganger mellom artene på vei fra amøbe til menneske. Det er visstnok ingen eksisterende dyr som stammer fra andre typer konkrete dyr lenger. Mennesket stammer ikke lenger fra apene, men 'har felles apelignende forfedre med apene.' En flytter hele spekulasjonen om en felles avstamning akkurat passe langt tilbake i fortidas tåkeheim, til at det skal være umulig å motsi spekulasjonen. Darwinismen er gjennomsyret av en grunnleggende lettvinthet i forhold til hvor lett det er å få til liv. Utdøing er ikke noe problem, det gir bare ledige økologiske nisjer.

Om de ikke er villige til å kritisere eget ståsted, kritiserer de gjerne lignende standpunkter hos andre. De hevder at det er kreasjonistene som bærer den gamle overtroen om spontan generasjon i dag. Men la oss ta en edruelig titt på hvem som sier hva: Darwinistene hevder at: næringstilgang + egnede omgivelser og temperatur + en passe mengde tilfeldig 'støy' kan bli spontant til liv. Intelligent Design ( og kreasjonister) postulerer derimot at nye livsformer kan ha blitt til som resultat av: fininnstilt genetisk informasjon (tilført utenfra) + næringstilgang + egnede omgivelser og temperatur. Det siste er noe ganske annet enn det første. Det forutsetter at støyen' som sponan generasjon forutsetter, erstattes av genetisk informasjon. Mens 'støyen' kommer nedenfra, kommer informasjon ovenfra; fra en intelligent informasjonskilde. La oss se litt videre på forskjellen mellom informasjon og 'støy'.

Darwinismen forkvakler informasjonsbegrepet

Dagens opplyste mennesker mener å kjenne til DNA-koden. Men DNA i seg selv er ingen kilde til informasjon, eller noen kode. DNA er bærer av informasjon, og det er noe annet. Informasjonen hos DNA ligger ikke i selve dobbeltspiralen, men kun i trappetrinnene som holder de to enkeltspiralene sammen, slik at de blir en dobbeltspiral. Kodingskonvensjonen ligger ikke internt i DNA-spiralen. Den må være gitt på forhånd, eksternt. Vi skal se at darwinister forkvakler informasjonsbegrepet. Det skjer bl.a. ved at informasjonskilde og informasjonsbærer rotes i hop. De fleste mennesker har imidlertid en naturlig forståelse av dette: Energikilder er stoffer som gir energi: kull, olje, gass og fossefall. Energibærere er medier som i utgangspunktet ikke har energi i seg, men må få den utenfra, slik som høyspentledninger og oppladbare batterier etc. At hydrogen framføres som energikilde av noen, har den haken at det ikke finnes i fri form på jorda. Da kan det kreve ganske mye energi å utvinne det.

Darwinismens årsaker kommer nedenfra

Noen av oss lærte som barn at 'alt det gode kommer ovenfra'. Grunntanken i darwinismen er motsatt: 'Alle årsaker kommer nedenfra'. I darwinistisk tankegang er ikke livet noe som skjenkes oss ovenfra, tvert i mot kommer det fra pølen der nede. Livet kommer snikende fra en uidentifiserbar amøbe, nede i 'ursuppa'. Denne amøben har dratt seg opp etter håret den ikke har, og er blitt mer og mer avansert på sin vei til å bli menneske. Det må være et filosofisk og logisk problem for darwinismen at alle forklaringer er fattigere enn fenomenene de skal forklare. Ved stadig reduksjon blir uvegerlig noe borte underveis. Det at liv spontant skal ha blitt til av ikke-liv er et slikt eksempel.

Avstamningshypotesen er en tanke om avstamning nedenfra, fra primitivt til høyerestående liv. Mutasjoner er en 'årsak' som kommer nedenfra, fordi den forstyrrer alle bestående strukturer. Naturlig utvalg er en 'årsak' som kommer nedenfra, fordi den prøver forklare ting bare ved å velge bort egenskaper fra bestående mangfold. Altså er darwinisters hovedforklaring ikke forklaring i det hele tatt.

Richard Dawkins som har vunnet enorm popularitet, bl.a. ved sin bok 'The selfish gene' uttrykker der en naiv overtro på det naturlige utvalg som årsak nedenfra. Det kan sammenlignes med at han oppfører seg som et milliardær-enebarn med bare fine leker. Et bortskjemt barn som er overbevist om at han har bare fine leker fordi kaster alle som ikke er det. For et barn kan kanskje kasting være fullgod forklaring på at det gjenværende er fint. Det har den fordelen for barnet at det er takket være sin egen kasting at alle hans leker er fine. Han trenger bare takke seg selv som er så klok at han systematisk kaster alt som ikke er helt topp.

Sitat fra Dawkins 'The selfish gene': "Darwins teori om evolusjon ved naturlig utvalg er tilfredsstillende fordi den viser oss en måte hvor enkelhet kunne forvandles til kompleksitet, hvor uordnede atomer kunne gruppere seg i form av mer og mer kompliserte mønstre, inntil de endte opp med å framstille mennesker." Sett på bakgrunn av resonnementet ovenfor, finnes det ikke mye snev av troverdighet her. Ved å vrake ting skal en liksom oppnå at vakker kompleksitet oppstår av seg selv. At vi mennesker skal oppstå som resultat av slik uendelighet av vraking, virker mer som 'vrakgods' på oss. Dette er nok bare en myte, men tanketomme myter kan tilfredsstille mennesker følelser. Det som er tilfredsstillende ved denne myten, er nok bedøvelsens tilfredsstillelse.

Men hva skal en eller hjelpe seg med? Når en står overfor livet i dets rikdom og fylde, og eneste middel en har for å forstå det er reduksjon. En er pent nødt til å innbille seg at en forstår livet ved å kassere ting. Men om en reduserer livet, er det ikke livet en forstår. En bare fjerner og tabubelegger de virkelige årsakene. Og en bidrar til å fjerne essensen i informasjonsbegrepet. En må nesten forsøke redusere informasjonsbegrepet til noe materielt, om en vil hindre at noen årsak kan komme ovenfra. Konsekvensen blir at en bryter ned allmuens sunne fornuft under dekke av å være visere enn allmuen. Det får også den rare konsekvensen at resultatet kan bli bedre enn forutsetningene.

For kunst og musikk kan det medvirke til at en tror at verket er rikere enn kunstnerens sinn, eller rikere enn fargesammensetningene til rådighet på paletten. En kan innbille seg at komposisjonen holder et høyere musikalsk nivå enn komponisten. En tror maleriet blir vakrere enn forestillingen kunstneren hadde i sitt hode, da han laget det. Denne tankegangen har et filosofisk forklaringspoblem: Noe framstilles uten fullverdig årsak, -hvor kommer 'resten' fra? Men dette materialistiske prosjektet er ikke så viselig at det lar seg gjennomføre konsekvent.

Det materialistiske synet på lov og rett, går under navnet rettspositivisme. En rettspositivist vil se på en forbrytelse som et resultat av den arv og det miljø forbryteren springer ut fra og bærer med seg. Dette grunnsynet vil så langt mulig hente alle årsakssammenhenger nedenfra: fra en viljeløs arv og et ansvarsfritt miljø, som den stakkars forbryteren er prisgitt. En rettspositivistisk etterforskning vil gjerne vektlegge gjerningsmannens ansvar og motiv minimalt. Når det gjelder forbryteren, har en rettspositivist intet ønske om en årsak ovenfra. Når det gjelder offeret, er det naturligvis beklagelig, men gjort er gjort og 'det vil ikke hjelpe offeret om forbryteren straffes hardere'.. På papiret er saken forstått til bunns, på samme måte som en darwinist forstår livet til bunns, I sine egne tankesirkler vel å merke.

Men når en rettspositivist kommer til rettsalen, til virkeligheten så og si, må de også forholde seg til motiv for handlingen. Årsaken til forbrytelser må hentes ovenfra, fra forbryterens eget sinn og vilje. Å frita mennesket for ansvar for sine handlinger, er å degradere det til noe mindre enn mennesker. Når det konfronteres med det virkelige liv, faller grublerier om at alle årsaker skyldes arv og miljø til jorden. Men darwinister gjør akkurat samme feil, når de uten grunn, dogmatisk slår fast at alle årsaker er primitive og kommer nedenfra. Det er ikke livets årsaker, men darwinismens oppfatninger om dem som er primitive. Darwinisme handler om å projisere sine forestillinger over på livet og kalle denne projeksjonen en forklaring.

Det naturlige utvalg som årsak

Biologiprofessorene Stenseth og Høiland skrev i Aftenposten 13.okt. 2008: 'Charles Darwin viser at vi mennesker er en del av naturen som omgir oss. Nå forstår vi menneskets opprinnelse.' Dette utsagnet er litt drøyt, særlig når det er to sprenglærde professorer som uttaler seg. De forsøker antagelig fortelle at det naturlige utvalg er årsak til menneskets opprinnelse. Innsikten som disse to har om det naturlige utvalg, gjør at de synes de forstår fullt ut hvordan mennesket liksom ble til av laverestående vesener. Men forståelsen til menneskets opprinnelse, blir også en forståelse av hodet til mennesket hvor denne forståelsen angivelig sitter. Det blir dermed en forståelse av forståelsen til 'forståeren'. Her er fristende å legge til 'forstå-seg-påeren'.

Det er lov å prøve seg. Men det å tro at en forstår noe er ikke ensbetydende med at en faktisk gjør det. Biologiprofessorene har rett i at det er mulig å forstå det naturlige utvalg. Det naturlige utvalg har bare et trikk til rådighet: ' Å velge bort ting.' Det naturlige utvalgs repertoar kan sammenlignes med trubaduren Paul Simons 'One Trick Pony'. Denne ponnien hadde kun ett trick til rådighet der den reiste rundt og viste seg fram. Dermed nådde den ikke den store populariteten, men det naturlige utvalg har blitt den store vinneren! Om det ikke hjelper oss å forstå naturen, så har det i hvert fall hjulpet darwinismen å bli vinneren så langt. Men det kan snu! Tricket til ponnien var sikkert mer avansert enn det naturlige utvalg kan varte opp med.

Det naturlige utvalgs regi på livets scene er sammenlignbart med enhver annen regi, hvor en foretar utvalg til bruk på en scene. En velger bort det som ikke skal være med, så overlater en scenen til materialet som blir igjen. En analogi er Pål Bang Hansen, tidligere filmguru i NRK, der han innleder med å si. 'Nå skal vi presentere et utvalg av påskens nye filmer.' Han har valgt bort mange filmer, ut fra sine preferanser. Hensikten er å gi plass til de få som kan presenteres innenfor en begrenset tidsramme. Det er ikke slik at Pål Bang-Hansens utvalg er den egentlige årsak til de filmene som presenteres. Det at filmene var produsert og klare for visning var den bakenforliggende årsaken. Men det virker fortsatt som darwinister vil ha oss til å tro at: 'Naturlig utvalg er en dominerende faktor m.h.t. utforming av det biologiske livs mangfold,' slik professor Stig W. Omholt uttrykte det (Stenseth & Lie 1984, s177)

Omholt ønsket sikkert påpeke at naturlig utvalg er ansvarlig for at de genfrekvensene vi observerer i naturlige populasjoner er slik de er. Men det er ikke det samme som mangfold. Mangfoldet påvirkes negativt av det naturlige utvalg, ved at genetiske egenskaper dør ut fortere enn om seleksjonen ikke hadde vært virksom. Sitatet ovenfor hadde vært bedre tilpasset virkeligheten om ordet 'mangfold' hadde vært byttet ut med 'begrensning'. Det er heller slik at naturlig utvalg er mangfoldets fiende enn dets kilde. Dette er et eksempel på at i darwinismen er en fornøyd med overflatiske spekulasjoner, i stedet for å gå i dybden etter forklaringer. En skulle tro nye egenskaper ble utviklet på grunn av seleksjon, slik de snakker. Men naturlig utvalg virker alltid på egenskaper som allerede er tilstede.

Det er imidlertid en dypereliggende grunn til at det kan virke som nye egenskaper dukker opp via naturlig utvalg, og det er at mange genetiske egenskaper er recessive: "recessiv" kommer fra latin og betyr "vikende". Recessive gener er gener som er vikende i forhold til dominante gener. Dominante gener kommer til uttrykk om de er arvet bare fra en av de biologiske foreldrene. Recessivt virkende gener må arves fra begge foreldre for at de skal komme til uttrykk. Et velkjent eksempel er at gener for brune øyne er dominante, og at gener for blå øyne er recessive.

Vi og de fleste dyr og planter er diploide vesener. Det innebærer at arvestoffet vårt består av kromosompar. Hvert kromosompar har dobbel dose av genetisk koding, der den ene delen kommer fra far og den andre fra mor. Ofte er den genetiske informasjonen i det ene kromosomet i et par dominerende, slik at innholdet i det andre paret undertrykkes. Mange av våre mutasjonsskader er recessive. Dersom alle våre mutasjoner hadde kommet til uttrykk, hadde det ikke vært mange friske mennesker. Våre friske dominante gener redder oss fra våre syke recessive gener gang på gang. Men recessive gener kan også inneholde svært verdifull informasjon. Til tider kan det være livsviktig for en populasjon.

Dersom miljøet forandres, kan recessive egenskaper framkalles og bli synlige dersom det naturlige utvalg får tid på seg til å virke. Det vil da velge bort egenskaper som ikke er gunstige i det endrede miljøet. Om de skjulte egenskapene ligger godt skjult, kan det ta tid for dem å bli virksomme. Dersom miljøendringene skjer raskere enn de skjulte egenskapene rekker å komme fram, holder ikke den genetiske driften tritt med seleksjonspresset. Da kan hele populasjoner dø ut. Dette skjedde i mange norske fiskevann på 70-tallet, grunnet sur nedbør. Det naturlige utvalg er en metode for å få gjort genetisk informasjon operativ. Det må ikke forveksles med en årsak. Kaldpressing er beste metode for å lage olivenolje med høy kvalitet. Om resultatet blir bedre enn varmebehandling, kan en lett tilskrive kaldpressingen som årsak til den bra kvaliteten. Men den tilførte ikke oljen noen egenskaper frukten ikke hadde i utgangspunktet. En slik overtro på en metode ligner den darwinister legger for dagen i forhold til naturlig utvalg.

Likevel kan det naturlige utvalg være viktig for å ivareta et gitt mangfold i en populasjon, innenfor en art. Om ulike laksestammer kommer fra et felles opphav med rik genetikk, så kan denne utvikle seg av tre ulike grunner: 1) Ved det naturlige utvalg 2) Ved tilfeldig genetisk drift 3) Ved tilfeldige mutasjoner. Det siste kan vi se bort fra her, da de er av marginal betydning. Naturlig utvalg er den av de to andre som er minst skadelig for mangfoldet. Det er to ting som er viktige for at naturlig utvalg ikke skal bli spolert av tilfeldig genetisk drift: i) De lokale populasjonene må være store nok til at genetisk drift ikke betyr for mye ii) De lokale forholdene må være stabile nok til at det naturlige utvalg kan få virke under tilnærmet konstante betingelser. Det naturlige utvalget har en kobling til de lokale forholdene, mens det ikke gjelder den tilfeldige genetiske driften.

Å sammenligne naturlig utvalg med tilfeldig genetisk drift blir omtrent som å sammenligne en bred sakteflytende flod med en elv som går i et bratt fossestryk. Sammenlignet med fossefallet kan elven betraktes som en horisontal strømning. Men derav kan en ikke slutte at den strømmer svakt oppover! Tyngdekraften gjelder i virkelighetens verden. I den darwinistiske verden hevdes at mangfoldet øker på grunn av naturlig utvalg. Det er i beste fall sammenlignet med hva mangfoldet ville ha gjort ved tilfeldig genetisk drift. Dermed kan det med en viss rett hevdes at naturlig utvalg virker konserverende. Om en opplever darwinistisk lovprisning av seleksjon, kan en huske at om den ikke forklarer naturen, så forklarer den darwinismens hegemoni. Og det holder i massevis ser det ut til.

Darwinister har laget sin egen seleksjonsliturgi der følgende trosbekjennelse framføres: 'Denne egenskapen (seleksjon) utviklet seg fordi det var gunstig for overlevelse'. I NRK's naturprogram på TV, ble ordet overlevelse på brukt på en spesiell måte: 'overlevelse i form av seier i konkurransen om økologiske nisjer'. I følge darwinismen må alltid seleksjonen være årsak til spesielle egenskaper hos en art. Men la oss se litt grundigere på dette. Det kan faktis finnes andre og flere muligheter: i) En annen og dypere årsak kan ligge bak det naturlige utvalg. ii) Det naturlige utvalg kan være en virkning i stedet for en årsak. iii) Det naturlige utvalg er verken en årsak eller en virkning.

Vi så ovenfor at recessive gener ofte er den dypere og egentlige årsak bak fenomener som kan se ut som resultat av det naturlige utvalg. Vi har nevnt ørretens evne til å stå imot sur nedbør. Det naturlige utvalg er bare en metode for å lokke fram egenskaper som ligger godt gjemt i artens arvestoff. Det naturlige utvalg er heller ingen årsak til konkurransen om økologiske nisjer. Det er heller motsatt. Det er konkurransen om begrensede goder som er den bakenforliggende årsaken. Og det naturlige utvalg er virkningen av denne årsaken. Det naturlige utvalg er heller ikke årsak til livets opprinnelse. Der måtte det noe kvalitativt nytt til. For å fylle økologiske nisjer er det et annet prinsipp som gjelder: 'førstemann til mølla..' Det er først når konkurransen tetner seg til at det naturlige utvalg trår i kraft.

Det naturlige utvalg er heller aldri årsak til overlevelse. Overlevelsen har høyere prioritet. Først da den grunnleggende overlevelse er på plass, kan det finnes noe å drive seleksjon på. Det må være liv, for å være håp! I følge darwinismen blir livet ofte nærmest tas for gitt. Er det ikke en livsform som benytter seg av mulighetene, blir det en annen. 'So what?' Det har imidlertid vært kriseperioder for enkelte populasjoner, og kan fort bli det igjen med svingninger i miljø og klimavariable. For noen år siden var det bibestanden som var utsatt. Mange viktige avlinger er avhengig av bestøvning fra bier. Ingen andre dyr bidrar så mye til planteproduksjon som det bier gjør. Pollinering (bestøvning) er livets motor, som sørger for at plantene kan leve videre. I følge en EU-publikasjon er 76% av matproduksjonen i verden avhengig av biavlen. I Europa er 84% av matproduksjonen avhengig av pollinering. Darwinismens bidrag i en slik krisetid, var deprimerende. Det kom mest etterpåkloke ord og påstander, lite av konkrete råd og virkemidler. Dersom bare noen få prosent av midlene brukt til mutasjoner på bananfluer var benyttet på bier, kunne en vært mye bedre rustet til å møte krisen. Bier er et sosialt insekt. Ansvarlig forfatter Peder A. Tyvand har i den sammenheng bidratt med en populasjonsgenetisk modell for sosiale insekter, som kan være til konkret hjelp for bestandens overlevelse.

Destruktive krefter som ikke kan skape

Så kan en alltids undres hvorfor darwinismen hadde så lite konkret å bidra med når våre viktigste husdyr var i krise. Etter vår mening er det fordi darwinismen er en tankeflukt. En akrobatisk øvelse i å tenke i strid med virkeligheten. Darwinismens såkalte mekanismer snur tingene fullstendig på hodet når det gjelder byggende kontra destruktive krefter i tilværelsen:

a) Naturlig utvalg er 'borgerkrig'. En nedbrytende kraft som er i stand til å ensrette og gradvis redusere det rike mangfold som naturen er utrustet med. Så hjelper det lite om det finnes andre krefter som kan gjøre nedbrytingen raskere.

b) Tilfeldige mutasjoner er støy. En forstyrrende kraft som gradvis bryter ned den finstemte informasjonen, harmonien og balansen som er nedlagt i skaperverket.

Egentlig er det ganske hårreisende at det er mulig å gjøre disse negative kreftene positivt ansvarlig for alt liv som utfolder seg på planeten. I stedet for å reise bust mot denne pseudo-åndelige, kvasi-intellektuelle tankegangen, bøyer mange hodet uten å mukke under det destruktive åket. Teologer av god vilje hevder på ramme alvor at kirkens skapelses-formidling må være et lydrike under darwinismens mytologi. Og det er en mytologi på kollisjonskurs med realitetene. La oss se mer på hvordan darwinismens to 'mekanismer' blir tillagt egenskaper stikk motsatt av det de har:

1) Tilfeldige mutasjoner får æren for oppbygningen av biologiens orden og genetiske informasjon. I virkeligheten virker mutasjonene ensidig og irreversibelt nedbrytende på biologisk orden og genetisk informasjon. 
2) Seleksjonen tildeles ansvar for livets fantastiske mangfold. I virkeligheten foretar det naturlige utvalg en ensidig og irreversibel reduksjon av naturens mangfold.

Det er en merkelig retorikk som gjør seg gjeldende omkring naturlig utvalg. Om en hevder at naturlig utvalg bidrar til å redusere mangfold, er det erfart at noen darwinister kan rødme av sinne. Da kan det være godt å minnes at menneskeheten er den eneste art som kan rødme :-) Når naturlig seleksjon påstås å bringe egenskaper inn i en populasjon, skyldes det som nevnt recessive egenskaper i populasjonen. Når egenskaper i populasjonen kommer for langt på grunn av seleksjon, kan det bare gå én vei: ut av populasjonen. Endelig tar det naturlige utvalg fokus vekk fra overlevelse og flytter det over til en fiktiv perfeksjonisme, mens selve livet tas for gitt. Det reduseres til noe en 'tar for gitt'.

At noen mennesker tenker slik, får bli deres sak. Problemet er når dette skal gjøres til samfunnets monopoliserte lære. Darwinismens framtredende holdning er at det ikke kan være legitimt å tenke eller lære annerledes i skole og kirke. Om folk som lærer annerledes får sparken, vitner det om at en ikke har mye toleranse mot annerledes-tenkende. Overfor kritikk kan darwinist-tilhengere opptre som de både sitter med  fasit og kan sette sluttstrek samtidig. Innen riksdekkende media som NRK har darwinister i praksis hatt monopol så lenge at nykommere som bidrar med nytt budskap, anses som uvelkomne 'nybegynnere og fremmedelementer'.

Kontinuerlig hjernevask for det norske folk

Den norske offentlighet levner ikke den menige samfunnsborger særlig mange muligheter til å tenke fritt omkring livet. På alle nivåer fra barneskole, via videregående og høyere utdanning, samt i offentlig budsjettering og misjonering i media. Norske borgere står overfor et trehodet troll: i) Indoktrinering i skoleverket ii) Yrkesforbud i akademia iii) ensretting i media. Denne hjernevasken har pågått så lenge og så kontinuerlig, at den snart ikke merkes lengre og forveksles med normalitet.

Media er kanskje den lydigste medløperen i så måte. Darwinistene har enkelte servilt underdanige tjenere i media. Kanskje den lydigste, er avisen som påberoper seg de sterkeste meningene: Dagbladet. Oss bekjent har det skjedd én gang at ei stakkars dame fikk spalteplass til et motinnlegg mot darwinismen. Det ble raskt fulgt opp av 4-5 darwinistiske motinlegg mot damen som ikke kom til med gjensvar. I slutten av en debatt med kun forsvar for darwinismen, sendte  hovedansvarlig redaktør her inn motsvar. Han fikk til svar at 'debatt-festen var over'. Faktisk er det lettere å komme til med kritisk stoff mot den etablerte lære i Klassekampen. I det hele er det en mer åpen holdning overfor darwinismen i tidligere kommunist-land (eks. Tsjekkia) enn det er i Norge i dag.

Likevel ser forbausende mange nordmenn gjennom ensidigheten i media. De fleste later imidlertid til å tenke at: i) ensidigheten i media beror på enighet om sak. ii) Darwinistisk ensidighet i norske media er ikke tilsiktet, men følger av saklig enighet i akademisk verden. Media har jo nese for konflikter, og bør åpne opp for debatt på like premisser. Akademikerne lener seg mer på media enn omvendt. Det kan bli spennende når mediafolk oppdager at de ikke skylder darwinister noe, og at darwinister står i ensidig takknemlighetsgjeld til mediefolk -uten å yte gjengjeld. Om evolusjonskritikken skulle øke i media, skal det ikke så mye til før politikerne begynner gi darwinistene 95% i stedet for 100% av forskningsmidlene. Det er til sammenligning flere enn 5% som er helt mot darwinismen.

Praktisering av darwinismen i samfunnet

I Norge synes darwinismen å være hevet over vanlige regler for samkvem i et sivilisert samfunn. Darwinister tar for gitt at de både skal ha: 100 % av statlige forskningsmidler, av universitetsprofessorene i biologi, av pensumlitteraturen i biologi og populærvitenskapen i media. Resten av samfunnet står og ser på at darwinismen dyrker eget enfold. Det kan virke som den er såpass svak læremessig at den er avhengig av monopolsituasjon for å klare seg. Det å gi ytringsfrihet kun til én part, er tvang ikke frihet. Om noen en sjelden gang kommer til med noen få setninger, utløser det straks offentlige personkarakteristikker og ukvemsord.

En bok om skapelse

Denne boken er noe så sjeldent som en bok som støtter skapelsen. Det burde ikke være så uvanlig som det er. Hver gang det undervises om naturen og livet, viser læreren til livets og virkelighetens under. En skulle tro det trengtes mye tro for å underslå design i verden omkring oss, men folk kan ha 'bind for øynene'. Når en har sett ting tilstrekkelig mange ganger, er det fort å bli sløv og ta ting for gitt. For noen er det liksom ikke noe rart å se kjempetrær gro opp av bitte-små frø, eller barn komme til verden iverksatt av det samme. Det skjer helt av seg selv, synes mange å tenke.

Men undervisning og sann vitenskap handler om skapelsen. Vitenskap er viten-skap, eller viten om skapelsen. Å være vitne som forteller noe om skapelsen, og bekjenne den viten vi mennesker har klart å trekke ut av skapelsen. Om en gjennomsnittlig norsk professor en sjelden gang skal snakke om livets store spørsmål, og prøver gi et vitenskapelig svar på: 'hvor kommer vi fra?' 'Hvor går vi hen?' og 'Hvorfor er vi her?' I de tilfellene er det samme svar som kommer tre ganger: 'Darwin med sin lære om mutasjoner og utvalg'. Menneskehetens tre eksistensielle spørsmål påkaller bare snusfornuftige skuldertrekk fra en darwinist. Svarene som en typisk ortodoks darwinist er i stand til å gi på disse tre er bare utrolig grunne og forutsigbare:

1. 'Hvor kommer vi fra?' Mennesket kommer fra primitive halvaper 
2. 'Hvorfor er vi her?' Vi er her for å raske til oss privilegier og formere oss 
3. 'Hvor går vi hen?' Vi går mot den kosmiske varmedød og må sette tydelige fotavtrykk for at det kan sees vi har vært her

Å argumentere mot disse stereotypiene, kan lett bli å underkaste seg feil premisser. La oss heller gjøre et grundigere forsøk på tilnærming:

Viser til lenke til aktuell artikkel på en hjemmeside jeg jobber med:

 TRO OG VITEN

(Fra 'Evolutionens ikoner'+..; Jonathan Wells; Forlaget Origo)

For de fleste mennesker utgjør disse darwinistiske ikonene vi har skrevet om selve beviset på darwinistisk evolusjonslære. Filosofiprofessor Thomas Nagel, professor i filosofi ved New York University mener den darwinistiske forståelsen av verden ikke holder mål. Han kaller den for "ideologisk teoris heroiske triumf over sunn fornuft".. Han mener det skyldes at nesten alle i vår sekulære kultur er blitt hjernevasket til å anse et reduktivt forskningsprogram som hellig, fordi man tror ingenting annet kan være vitenskap.

Men som vi har sett representerer evolusjonens ikoner i stedet en fordreid virkelighet av forskningsmaterialet. Tre av ikonene (evolusjons-stamtreet, fossile hester og menneskets opprinnelse) er legemliggjørelse av forestillinger som gir seg ut for å være nøytrale beskrivelser av naturen. To av ikonene (Haeckels fostre og bjørkemålerne) bygger på forfalskninger: Fosterbildene får virveldyrfostre til å se mer like ut enn de er i virkeligheten. Det er simpelten ikke sant at virveldyrfostre likner mest på hverandre på de tidsligste fosterstadier. Den firvingede bananfluen gir inntrykk av å være en mekanisme som kan fungere som evolusjonens råmateriale, men består av håpløst 'vingeskutt' insekt, en blindgate i kostbar forskningssammenheng.

De fleste biologer, -i likhet med mange andre, tror på darwinistisk evolusjon fordi det er hva de kan lese seg til i lærebøker. Gale framstillinger av virkeligheten har vært med å føre allmennheten på villspor. Biologer lider gjerne under "spesialisteffekten". Den går ut på at de ikke anser darwismen til å være en tilstrekkelig forklaring innenfor sitt fagfelt; i stedet går de ut fra at på andres kan forklare det de ikke vet noe om. Så for manges vedkommende gjelder at de tror på andre mer 'darwinist-dogmatiske' kollegaer enn dem selv. Hva så med de mest dogmatiske, fins det andre forklaringer her også?

Vi har nevnt lærebokforfatteren Douglas Futuyma (Evolutionary Biology 1998). Først etter å ha forhørt seg hos en utviklingsbiologi, hadde han fått kjennskap til Haeckels falskneri for 100 år siden. Verre er det med biologer som innrømmer at de har vært klar over falsknerier i mer enn 20 år, men like fullt holdt stilt med det (eks: Stephen Jay Gould). Han har på sin side anklaget lærebokforfattere for å over-popularisere og nyhetsmediene for å skape sensasjon om oppdagede falsknerier. Lærebokforfatter Bob Ritter brukte bevisst oppstilte bilder av bjørkemålere på trestammer. Han forsvarte sin handling med at han illustrerte et grunnleggende prinsipp. Så blir spørsmålet: 'er det i orden å illustrere et prinsipp en mener sant, med falsk dokumentasjon?' Noe av det samme gjelder for 'Bambiraptor', dinosauren som ble forsynt med fjær 'av teoretiske årsaker'. Da er det snakk om å presse observasjonene inn i en form. Slike saker har potensielt alvorlige konsekvenser for biologien.

Om en foretar en sml. av den økning i nebbstørrelse som skjedde i tørkeperioder på Galapagos, så underslo National Academy of Sciences at størrelsen ble tilsvarende redusert når tørkeperioden var over. Om tilsvarende kunnskap ble holdt tilbake hos aksjemeglere, ville de havnet bak lås og slå relativt kjapt. Forskningsverdenen skal være på jakt etter sannheten, ikke fremme sin egen dogmatikk.

Dogmatiske darwinister går ut med en snever måte å drive vitenskap på, og erklærer den for å være den eneste rette. Kritikerne får derpå benevnelsen 'uvitenskapelige', og deres artikler avvises av ledende tidskrifter hvor redaksjonen domineres av nettopp dogmatiske darwinister. Etter 'kollegialt gjennomsyn' blir kritikerne jaget ut av det vitenskapelige fellesskap. Derved oppnår en å minke i betydelig grad de forskningsresultater som går mot darwinismen. Evt. drukner en dem i lite tilgjengelige publikasjoner, hvor bare de mest iherdige kan finne dem igjen. Både i USA og Vest-Europa har en langt på vei lykkes i å lage en monopollignende kontroll over forskningsmidler, fakultetsfasiliteter og kollegiale publikasjoner. Om noen våger bryte ut av konsensusen, blir det et voldsomt oppstyr og vedkommende mister oftest jobben (eks. William Dembski).

Holdningen en møter hos slike dogmatiske darwinister kan eksemplifiseres ved professor Jay Losey, valgt formann for Baylor universitets konsortium: "Hvis en avviser eller forkleiner evolusjonslæren, så stiller en spørsmålstegn ved hele den moderne vitenskaps grunnlag." I stedet for å forsvare akademisk frihet, prøver en knekke den. Ledere i NCSE (National Center for Science Education) står bak framstillinger av darwinistiske ikoner som faller nettopp i de feller vi har vist om deres ikoner her. Om noen prøver få alternative undervisningsmidler med inspirasjon fra Intelligent Design (ID), så nektes de dette. De støttes av ACLU, en organisasjon som skulle være opptatt av borgeres rettigheter, men synes mer interessert i å forsvare dogmatisk darwinismes privilegier. Også her i Norge går hundrevis av millioner skattepenger til darwinistisk basert forskning (Forskning og økonomi).

Det foreligger likevel en fare ved en folkelig oppstand mot det darwinistiske etablissement ved at en risikerer kaste barnet ut med badevannet. Det er ikke forskningen som sådan det er noe feil ved. Offentlig finansiert forskning av høy kvalitet er av stor betydning for framtiden til velferdssamfunnet. Om fusk og fordreininger innen biologien skulle bidra til redusert tillit til forskning generelt, ville det være en tragedie. Det er grunnen til at sannhetssøkende, framfor dogmatiske, biologer formentlig vil overta føringen og renske opp i eget hus. På det viset kan de også unngå at en dogmatikk erstattes av en annen. Nettopp å spille på frykten for religiøs fundamentalisme, har vært meget effektiv for at de kan beholde sitt monopol. Ironisk nok 'beskytter' disse mennesker vitenskapen fra en type dogmatikk ved å påtvinge den deres egen. Den beste måten å renske opp på ville være å reetablere biologisk vitenskap på empirisk forskning, som er dens opprinnelige sanne grunnlag.

Hva gir mening?

I 1973 uttalte neodarwinisten Theodosius Dobzhansky: "Intet innenfor biologien gir mening unntatt i lys av evolusjon." Dette har vært slagordet siden, for dogmatiske evolusjonister. For å rettferdiggjøre sine påstander bruker en typisk forskningsmateriale fra antibiotika -og penicillin-resistens, og mindre modifikasjoner innen artene. Som en konsekvens av dette hevdes at økonomisk avgjørende områder innenfor medisin og landbruk avhenger av deres innsats. For å behandle en infeksjon trengs ikke evolusjonsteori, men biokjemiske tester, for å avgjøre hvilke antibiotika som vil være best. Leger og landbruksfolk går gjerne pragmatisk til verks, og løser problemer etter som de oppstår. At en kan drive fram og forbedre avl på dyrs og planters egenskaper var kjent før Darwin. Vitenskap er ikke synonymt med darwinisme, som noen dogmatiske darwinister vil ha oss til å tro.

Det gjelder også innenfor biologien. Grunnlaget og basis-kunnskaper var der før Darwin innenfor embryologi, anatomi, fysiologi, paleontologi og genetikk. Den var beredt av forskere som ikke hadde hørt om Darwins evolusjonsteori, eller som var motstandere av den (som von Baer i embryologi). Så påstanden om at "Intet innenfor biologien gir mening unntatt i lys av evolusjon," er altså påviselig falsk! Ja, faktisk kan den være en bedre biolog som avviser en slik påstand enn den som ukritisk godtar den. Naturvitenskapens største dyd er at den holder seg til forskningsmaterialet, får vi vite. Den som begynner med en forut-fattet idé , og ubevisst eller bevisst bøyer forskningsmaterialet i retning av det dyrker noe motsatt av forskning. Det er nettopp det Dobzhanskys maksime oppfordrer folk til å gjøre.

I stedet for å indoktrinere de studerende ved hjelp av evolusjonens ikoner, burde en bruke evolusjonens ikoner til å undervise unge i hvordan teorier kan korrigeres i lys av forskningsmateriale. I stedet for som nå å undervise dem i logiske sirkelargumenter og vedtatte 'sannheter'. Når naturvitenskapen er best søker den sannheten eller den best mulige forklaring, uansett hva for konklusjoner en måtte komme til. For en sann forsker gir biologien kun mening sett i lys av det empiriske forskningsmaterialet!

(Fra 'Evolutionens ikoner'; Jonathan Wells; Forlaget Origo)

Fakta om livets opprinnelse

Faktum er at Miller-Urey forsøket antagelig ikke er en troverdig etterlikning av jordas tidlige atmosfære. Forsøket viser heller ikke hvordan livets kjemiske råmaterialer kan ha blitt til.

Fakta om Darwins tre

Faktum er at Darwins evolusjonstre ikke passer inn i det fossilmateriale vi har fra den kambriske eksplosjon, og det molekylære forskningsmateriale understøtter ikke et så enkelt mønster som et forgrenet tre.

Fakta om homologi

Faktum er at hvis homologi defineres som likheter der skyldes felles avstamning, kan det ikke samtidig brukes som argument for samme felles avstamning. Hva enn årsaken kan være til at homologi opptrer mellom ulike dyreklasser, så har det i hvert fall ikke å gjøre med ensartede gener.

Fakta om Haeckels fostre

Faktum er at disse bilder får virveldyrfostre til å se mer like ut enn de er i virkeligheten. Det er simpelten ikke sant at virveldyrfostre likner mest på hverandre på de tidsligste fosterstadier.

Fakta om Archaeopteryx

Faktum er at Archaeopteryx sannsynligvis ikke er forfar til nåtidens fugler, og dens egne forfedre er stadig meget diskutabelt. En leter nå etter andre manglende ledd.

Fakta om bjerkemåleren

Faktum er at bjerkemåleren ikke slår seg ned på trestammer i naturen, og de fotografier som viser dem på trestammer er arrangerte. En ser nå på Kettelwells forsøk med stor skepsis.

Fakta om Darwins finker

Faktum er at Galapagosfinkene ikke inspirerte Darwin til idéen om evolusjon, og den naturlige seleksjons påvirkning i snart den ene og snart den andre retning fremkaller ikke noen observerbar permanent endring i deres nebb.

Fakta om bananfluen

Faktum er at firvingede bananfluer kun kan oppformeres kunstig, og deres ekstra vinger har ingen muskler. Disse handikappede mutantene kan ikke fungere som råmateriale for evolusjon.

Fakta om hestefossiler

Faktum er at det forskningsmateriale vi har som vedrører fossile hester ikke rettferdiggjør en påstand om at evolusjonen ikke har vært retningsbestemt. Påstanden er bare basert på materialistisk filosofi, ikke på empirisk vitenskap.

(Fra 'Evolutionens ikoner'; Jonathan Wells; Forlaget Origo)

Siden den greske filosofen Aristoteles i antikken har det vært lagt merke til at ulike organismer kan ha visse likheter. Den ene form for likhet er funksjonell: både sommerfugler og flaggermus har vinger til å fly med. De to dyrene er konstruert rimelig forskjellig. En annen form for likhet er strukturell. Knokkelstrukturen i en flaggermusvinge ligner den som finnes i en sels luffe, selv om den første brukes til å fly med og luffen til å svømme med. Vitenskapelig sett kommer vi da til morfologi, som er læren om former (gresk lógos = «lære», morphé = «form»). I biologien refererer det til kroppsbygningen hos en organisme og faget som studerer dette.

I 1840 årene kalte den britiske anatom Richard Owen den første form likheter for 'analogi' og den annen form for 'homologi'. Den gang ble skjelningen primært anvendt som hjelp til biologisk klassifisering. Analogi kan tyde på uavhengige tilpasninger til ytre forhold, mens homologi kan tyde på dypere strukturelt slektskap. Sistnevnte ble regnet for å være mest pålitelig når det gjaldt gruppering av organismer i familier, ordener, klasser og rekker.
Som mange andre pre-darwinistiske biologer mente Owen at homologe trekk nedstammer fra en felles 'arketype'. Det kan imidlertid forstås på ulike vis: -som en legemsløs, platonisk idé, en plan i Skaperens hode, en fra naturen iboende aristotelisk struktur eller prototypisk organisme osv. Både Owen og Darwin så arketypen som en prototypisk organisme. Owen mente at organismene var konstruert over en felles plan, en prototype. Mens Darwin senere kom til at de nedstammet fra en felles forfader.

I 'Artenes opprinnelse' argumenterte Darwin for at den beste forklaring på homologi er nedarving med tilpasning. 'Hvis vi går ut fra en tidlig stamfar -arketypen om en vil -til alle pattedyr, fugler og krypdyr, fikk sine lemmer konstruert etter den eksisterende arketypen så ville den samme skjelettstruktur i et menneskes hånd, en flaggermus sin vinge, en sels luffe og en hests ben plutselig kunne forklare seg selv etter teorien om nedarving med langsomme modifikasjoner.' Darwin så homologien som et viktig vitnesbyrd om evolusjonen og regnet det blant 'de kjennsgjerninger som så tydelig proklamerer at utallige arter, slekter og familier som befolker denne verden alle har de samme foreldre, enhver innenfor sin egen klasse eller gruppe.'

Nåtidens darwinister anvender fortsatt homologi som argument for sin teori. Nest etter Darwins evolusjonstre, er homologi i virveldyrs lemmer, sannsynligvis 'det ikon' en oftest støtter på i lærebøker i biologi. Imidlertid skjuler det seg to alvorlige problemstillinger i dette: i) Homologi er gått over til å bety 'likheter som skyldes felles avstamning' (Andre likheter kalles for 'analoge'.) Hvordan kan det da benyttes til å argumentere for felles nedstamning. Det blir som å si at 'felles nedstamning skyldes felles nedstamning.' ii) Selv om det finnes enkelte felles gener med lik funksjonell  virkning, har biologien mer blitt klar over at hver art har ulike epigenom, med kontekstavhengig informasjon for hver celletype. Dermed forblir mekanismen som skulle fremkalle homologi fortsatt ikke avklart!

Som nevnt er begrepet homologi blitt redefinert: Før Darwin var definisjonen på homologi likheter i strukturer og plassering. For biologer før Darwin var forklaringen en avledning av et opprinnelig mønster eller en arketype. Darwin omdefinerte avledning til biologisk evolusjon og en arketype til en felles forfader. Ernst Mayr en av neo-darwinismens hovedarkitekter, sier det slik: "Etter 1859 har det kun vært én definisjon på begrepet homologi som gir biologisk mening..To organismers attributter er homologe når de begge er avledet fra ekvivalente kjennetegn hos en felles forfader.' 
For Charles Darwin var utviklingslæren en teori, og homologi var et tegn på teoriens sannhet. For Darwins etterfølgere er utviklingslæren en velfundert sannhet, og homologien anses å være resultatet av denne. Problemet er at nå kan ikke homologi benyttes som argument for utviklingslæren, uten å gå i en sirkelslutning.

Homologi og sirkelargumentasjon

La oss betrakte eksempelet med forlemmers knokkelstrukturer (figur ovenfor) som Darwin mente var et vitnesbyrd om felles avstamning. En neodarwinist som vil avgjøre om virveldyrs forlemmer er homologe, må først avgjøre om de stammer fra en felles forfader eller ikke. Det må med andre ord være belegg for et felles opphav, før en kan kalle lemmer for homologe. Men hvis en så vender argumentasjonen rundt og argumenterer for at homologe lemmer peker på felles avstamning, blir det en grov sirkelslutning: Et felles opphav viser homologi, som i sin tur viser felles opphav. (Fig.4.2)
Polemikken har pågått siden Darwin. Neo-darwinister forsvarer forestillingen om homologi som tegn på felles avstamning. Kritikere av dette synet hevder at en blander definisjon og konklusjon sammen. Filosofen Ronald Brady skrev i 1985: " Ved å trekke vår forklaring inn i definisjonen av de forhold som skal forklares, fremlegger vi ikke en vitenskapelig hypotese, men vi bringer en overbevisning til torvs. Vi er så overbevist om at vår forklaring er sann, at vi ikke lenger synes det er nødvendig å holde den atskilt fra det forhold vi prøver å forklare. Den slags dogmatiske forehavender må og skal vi ha utryddet i den vitenskapelige begrepsverden.'

Kan sirkelen brytes?

Tilsynelatende er det tre måter å unngå sirkeslutningen en kommer inn i om en både definerer og forklarer homologi ut fra felles avstamning. Den ene er å bruke homologi som definisjon på felles opphav, men unngå å utlede felles avstamning ut fra den. M.a.o. anerkjenne at homologi ikke lenger underbygger utviklingslæren. Evolusjonsbiolog David Wake skrev i 1999: Derfor "er homologi den forutsatte og forventede konsekvens av evolusjon. Homologi er ikke et vitnesbyrd om evolusjon."
Den andre måten er å gjeninnføre den pre-darwinistiske definisjon på homologi, som en strukturlikhet og samtidig anerkjenne at dette gjenåpner spørsmålet hvorvidt 'nedarving med tilpasning' er den beste forklaring på fenomenet. I USA kan det være vanskelig å finne fortalere for denne retningen, fordi det blant biologer er meget upopulært og risikabelt profesjonelt å sette spørsmålstegn ved Darwinismen.
Den tredje og for tiden mest populære måte å løse problemet på er å definere homologi som uttrykk for felles avstamning, og derpå finne forskningsresultater som peker i retning av nedarving med tilpasning, uavhengig av homologien. Slike forskningsresultat kan være strukturorientert, f.eks. i form av DNA-sekvenssamlinger eller fossilmaterialet. Eller det kan være prosessorientert: utviklingsretninger eller utviklingsgenetikk. De to første legger ut med en antagelse om felles avstamning og førsøker dernest å utlede det mest sannsynlige mønster for de ulike slektskapsforhold. De to sistnevnte forsøker finne de prosesser som kan være ansvarlige for likheter som skyldes felles avstamning.

Hva viser DNA-sekvenser i retning av

Molekylær fylogenese (omhandler slektskapsforholdene mellom arter eller grupper av arter) bygges opp ved sammenlikning av DNA-sekvenser (eller deres proteinprodukter) i ulike organismer. DNA-sekvenser kopieres direkte fra andre DNA-sekvenser via replikasjonsprosessen. Derfor formoder molekylær-fylogenetikerne at sekvenslikheter nok i høyere grad enn morfologiske likheter peker på et evt. slektskapsforhold
Uheldigvis er det like så mange vansker ved molekylære sekvensanalyser, som ved morfologiske sammenligninger. Molekylærbiologen David Hills skrev i 1994: "Ordet homologi brukes nå innen biologien til å beskrive alt fra ordinære likheter til felles avstamning".. Således har "molekylærbiologer kanskje gjort mer for å forvirre om begrepet homologi enn noen anne gruppe av forskere."
Homologi på molekylærnivå skaper minst like mange motsigende resultater som i andre fag-grener. De britiske biologer Colin Patterson, David Williams og Christopher Humphries skrev i 1993: "Overensstemmelse mellom de molekylære fylogeneser er like så vanskelig å bestemme som de er i morfologien." Så når de molekylære fylogeneser ikke stemmer overens, er eneste måteen kan skjelne mellom dem, at en vet noe om deres felles avstamning fra andre kilder -og herved er vi direkte tilbake i de sirkelslutninger som molekylære sammenlikninger skulle hjelpe oss komme ut av." (Fylogenese: utforsker slektskapsforholdene mellom arter eller grupper av arter. Ordet kommer av de greske røttene φύλον (fylon), «stamme» og γένεσις (genesis), «dannelse».)

Den fossile lagserie

Noen biologer har hevdet at en måte å fastsette evolusjonære avstamningsforhold på, er å spore likhetene i to eller flere organismer via en ubrutt kjede av fossile organismer, tilbake til sitt fossile opphav. Uheldigvis er det å sammenligne fossiler ikke mindre vanskelig enn å sammenligne levende prøveeksemplarer. Sokal og Sneath skrev i 1963: "Selv om det er fossilmateriale tilgjengelig, må dette materiale først fortolkes" ved sammenlikning av ensartede trekk. Ethvert forsøk på å dra slutninger om fossilenes evolusjonære slektskap som bygger på homologi som begrunnelse for felles avstamning " fanger oss hurtig inn i et nett av sirkelslutninger som det er umulig å unnslippe."
Faktisk er det vanskeligere å utlede evolusjonært slektskap ut fra den fossile lagserie enn fra levende organismer, fordi fossilhistorien er fragmentarisk, og fossilene ikke har bevart alle relevante trekk. Biologen Bruce Yong skrev i 1993: "Hvis fossiler overhodet er noe, så er de i hvert fall av mindre verdi når man skal fastslå homologe forhold, ettersom de normalt omfatter langt færre egenskaper enn levende organismer."

Men selv om den fossile lagserie hadde vært fullstendig, og den hadde bevart alle ønskede egenskaper, ville den likevel ikke godtgjøre at homologi skyldes et felles opphav. Det finnes andre forklaringer enn nedarving ved tilpasning på morfologiske likheter. De fleste biologer før Darwin ville ha forklart slike likheter med felles design eller skapelse. Fossilmaterialet er forenlig med begge forklaringer. En enkel oppstilling av former som ligner hverandre, gir ikke en forklaring på opphavet i seg selv. Det kreves en mekanisme som kan forklare slike likheter. Forklaringer som "nedstamning og tilpasning" er bare ord, om de ikke kan kobles mot faktiske biologiske prosesser.

I følge neodarwinismen er det DNA-sekvenser eller gener som inneholder informasjon. Gener overfører informasjon fra generasjon til generasjon og styrer, i følge teorien, fosterets utvikling. Derfor er den teoretiske forklaring på homologe trekk at de er programmert av ensartede gener, nedarvet fra en felles forfader. Hvis en kan påvise at homologe strukturer i to forskjellige organismer er framkalt av tilsvarende gener, så ville vi ha forskningsmessig belegg for "informasjonskontinuiteten".
Men slik forholder det seg ikke. Det har biologer kjent til i årtier. I 1971 skrev Gavin de Beer: "Ettersom homologi forutsetter et nedstamningsforhold fra en felles forfader, kunne en tro at genetikken ville stå med nøkkelen til homologiproblemet. Det er her vi støter på det verst tenkelige sjokk av alle..[fordi] legemstrekk som kontrolleres av ensartede gener ikke nødvendigvis er homologe..[og] homologe strukturer ikke nødvendigvis kontrolleres av ensartede gener." De Beer konkluderer at "nedarvingen av homologe strukturer fra en felles forfader .. kan ikke tilskrives identiske gener".

Som eks. på dette anførte de Beer kun ét eksperiment som har med øyeutvikling hos bananfluen. Siden har en støtt på andre eksempler. Ett av dem er insekters leddannelse. Bananflue krever genet 'even-skipped' til utvikling av kroppsdeler, mens andre insekter utvikler ledd uten dette genet. Da alle insekt-ledd ansees være homologe, viser dette eksempel at homologe trekk ikke trenger være styrt av ensartede gener. Et annet eks. er 'sex-lethal', et gen som kreves til bestemmelse av kjønnet hos bananfluer, men ikke hos andre insekter..

Den omvendte situasjon, at ikke-homologe strukturer oppstår fra identiske gener, er både mer bemerkelsesverdig og mer utbredt. Genetikere har funnet at mange av de gener som kreves til bananfluers utvikling, svarer til de gener som finnes i mus, sjøpiggsvin og mark. Det er faktisk slik at gentransplanasjoner har vist at utviklingsgener fra mus kan erstattes av deres motstykker hos fluer. Men hvis disse genene ligner hverandre så mye, hvorfor utvikler så ikke et musefoster seg til å bli ei flue, eller vice versa?

Mangel på overensstemmelse mellom gener og strukturer gjelder ikke bare for hele organismer, men også for lemmer. Et utviklingsgen som finnes i alle organismer, kalles 'Distal-less'. Det har fått dette navnet fordi en mutasjon i dette gen blokkerer bananfluers utvikling av lemmer (distal vedrører strukturer som ikke er en del av selve kroppen). Et gen med en ganske tilsvarende DNA-sekvens er funnet husmus. Gener som ligner 'Distal-less' er også funnet i sjøpiggsvin, børsteorm og ledd-orm lignende dyr (Onychophora).

Hos alle disse dyreartene er 'Distal-less' forbundet med utviklingen av deres vedheng (ben), men benene er ikke homologe, verken på struktur- eller på utviklingsnivå. Dette synes forbløffende, fordi vedhengene har så ulik anatomi og utviklingshistorie. I 1999 konkluderer Gregory Wray: "Denne sammenhengen mellom ett regulerende gen og atskillige ikke-homologe strukturer ser snarere ut til å være regelen enn unntaket." Hele det nettverk av gener som er knyttet til lemmers utvikling, ligner hverandre hos både insekter og virveldyr. Clifford Tabin, Sean Carroll og Grace Panganiban skrev i 1999 at: "der ikke har vært noen sammenheng mellom noen av de strukturer hvorfra insekters og virveldyrs vedheng kan utledes"; altså er de ikke homologe ( i darwinistisk betydning). Allikevel tyder mye på at det er sammenheng mellom den genetiske informasjonen som står for deres utvikling.
Evolusjonsbiologer hevder at den slående likheten mellom utviklingsgener i en så bred vifte av dyrearter, tyder på et felles opphav. Det kan det også godt være, på annet vis enn de tenker.. For dem dukker problemene vi møtte i den molekylære fylogenesen opp igjen, mens hele problematikken med å forklare homologe strukturers opprinnelse forblir uløst.

Konklusjonen står klar: Enten homologi skyldes nedarving med tilpasning eller ikke, forblir den spesifikke mekanismen bak det hele ukjent. Gavin de Beer skrev i 1971: "Hvilken mekanisme kan resultere i framstillingen av homologe organer, tross at de ikke styres av de samme gener? Jeg har stilt dette spørsmålet i 1938 og jeg har ennå ikke fått svar på det." Dette spørsmålet står fortsatt ubesvart.

Virveldyrs lemmer som vitnesbyrd om evolusjon

På hvilken måte kan virveldyrs lemmer utgjøre et vitnesbyrd og Darwins utviklingslære? Hvis informasjonskontinuiteten ikke kommer fra gener eller utviklingsretninger, hvordan kan vi vite at det skyldes nedarving med tilpasning? Er det mulig å utlede felles avstamning fra homologi på annen måte enn å definere det inn i forutsetningene? 'Hvis definisjonen på homologi er felles avstamning, kan ikke homologi brukes som vitnesbyrd om felles avstamning'. Lærebøker i biologi prøver å underslå sirkelslutningen de gjør. Det er et problem for demokratiet. Samfunnet har bruk for folk som kan tenke selv, og ikke bare føyer seg etter hva eksperter og autoriteter forer dem med..

(fra Evolusjonens IKONER, Vitenskap eller myte av Jonathan Wells)