Mennesket til redning?

De fleste informerte genetikere vil erkjenne at menneskeheten har et problem med genetisk degenerasjon i genomet, takket være moderat seleksjon. De vil trolig erkjenne at problemet omfatter mange andre arter, og visselig truede arter. De vil trolig også erkjenne de teoretiske vanskene med å etablere effektive seleksjonsskjema for å stoppe akkumulering av genetisk skade innen menneskeheten. Mange vil imidlertid peke på at den genetiske degenerasjonsprosessen er gradvis. Med 'bare' 1-2% avtagende fitness pr. generasjon, kan de finne på å si at problemet ikke er viktig. Mens det ER sant at de ultimate konsekvensene av dagens mutasjoner ikke vil bli følt på mange generasjoner, så er det likeverdig sant at tiden til å stoppe genetisk degenerasjon, om i det hele tatt mulig, ville være nå.

Bilde 1. Redusert 'fitness' pr. generasjon

I det problemet blir mer komplisert, vil genetisk skade gå i forveien for oss, med en potensiell 'genetisk nedsmeltings prosess' som resultat. For hedonister spiller det liten rolle, for idealister som knytter sine håp til overlevelse og fremgang for den menneskelige rase, burde dette være av største viktighet. Det er sannsynlig at de vil vende håpet mot vitenskap og teknologi. Kan menneskelig intervensjon triumfere over trusselen? Naturen av genetisk degenerasjon er slik at den akkumulerte skaden er i sakens natur slik at den blir spredt utover i genomet. Det kan ikke behandles gen for gen. Dermed har den laserlignende presisjonen ved genetisk engineering ingenting å tilby. Det kan virke fornutftig å sjekke om kunsttig seleksjon eller de frambrytende muligheter til å klone mennesker, ikke løser problemet?

Rasehygiene til redning?

Den generelle oppfatningen at mennesket degenerer finnes gjennom moderne og gammel litteratur. Darwins bok 'The Origin of Species by Means of Natural Selection' introduserte den nye idéen at sterk og vedvarende seleksjon, kunne stoppe denne negative, oppfattede, trenden. I boka 'The Descent of Man' gikk Darwin videre og kjempet for at det var behov for at overlegne raser skulle erstatte underlegne raser. Dette førte til moderne rasisme, som nådde et bunnpunkt under Hitlers nazi-styre i Tyskland før og under 2.verdenskrig. Før 2.verdenskrig hadde mange nasjoner, inkl. USA, regjerings-styrte rasehygiene program. Disse innebær tvungen sterilisering av 'uegnede' og aggressiv markedsføring av abort/fødsels-kontroll for 'underklassene'. Helt siden Darwin har mange av hans tilhengere vært tilhengere av rasehygiene, og har talt for generell forbedring av den menneskelige rasen. Filosofene og vitenskapsfolkene som dannet den moderne syntetiske evolusjonsteorien, har vært tilhengere av rasehygiene. Men etter grusomhetene under 2.verdenskrig, ble nærmest all åpen diskusjon om rasehygiene stille lagt til side.

Bilde 2. Rasehygiene (eugenics)

På bakgrunn av et tilsynelatende degenerende genom, blir rasehygiene i det stille tatt opp igjen. {Det er snakk om en vitenskap om å forbedre en befolkning ved kontrollert formering, for å øke forekomsten av ønskede arvelige karaktertrekk. -oversetters kommentar}Det er verken etisk eller vitenskapelig forsvarlig. Denne forfatter og boka hans argumenterer sterkt mot det. Rasehygiene (eugenics) er en svikefull forførelse. Ingen form for naturlig seleksjon kan stoppe genomisk degenerasjon. Det innbefatter også kunstig seleksjon. Kunstig å forsøke å øke intensiteten i seleksjonen, ville være fysisk, sosialt og politisk umulig. Bare en hensynsløs, verdensvid, autoritær 'maktelite' kunne muligens diktere standarden til seleksjon, ved å bestemme hvem som kunne og ikke kunne reprodusere. Selv om en slik skummel plan kunne settes ut i livet, ville det ikke stoppe degenerasjon i genomet. Enhver potensiell genetisk framgang, ville være triviell og ville ikke kunne stoppe genomisk degenerasjon. Mindreverdighet vs. overlegenhet, er meget flertydige og lite arvbare karakteristika, og blir i hovedsak influert av ikke-genetiske (miljø) faktorer.

Seleksjon for ikke-arvbare egenskaper, gir null effekt. Selv seleksjon for mer arvbare trekk, ville være ineffektive, på grunn av interferens i genomet, en ikke-seleksjonssone for 'nesten-nøytrale' mutasjoner, og begrensning i antall mutasjoner som effektivt kan utsettes for seleksjon. Fitness er som nevnt en meget generell term, og blir påvirket av talløse gener, hvorav de fleste er mindre og nesten-nøytrale. Som vi har sett kan effektiv generasjon bare virke på en håndfull 'signifikante' gener. Det er sant at vi kunstig kunne selektere for nærmest hvilken som helst enkelt menneskelig trekk. Men vi kunne ikke selekter for 'overlegenhet' som logisk sett involverer tusener av ener og millioner av nukleotider, + en god del subjektivitet.

Bilde 3. Selvstyrt menneskelig forandring

Enhver mulig fordel ved utvidet eller kunstig seleksjon av mennesket, ville innebære en liten forbedring i et meget begrenset antall av meget spesifikke trekk. Men genomet ville fremdeles 'ruste bort' i omtrent samme hastighet. Kostnaden ved rasehygiene, ville være sosial og moralsk ødeleggelse i et katastrofalt omfang. Rasehygiene var et rasistisk begrep, og det unnfangelse har alltid være drevet av det Primære aksiomet. Rasehygiene er ikke genetisk sunt, og etisk mindreverdig. Om vi var dumme nok til å forsøke redde genomet på det viset, hvem skulle redde oss fra rasehygienen?

Kloning til redning

Å klone ett menneske innebærer å ta en celle fra et modent (såkalt 'overlegent') individ, og bruke cellen til å produsere en eller flere kopier av det individet. Konsekens av kloning vil ha dype og store genetiske konsekvenser. Best-case scenariet for kloning vil involvere kortsitige gevinster, og ville garantere langsiktig genetisk degenerasjon. Beviset for at alle klonede populasjoner må degenere genetisk, ble først vist av Muller (Mullers 'sperrehake'; Muller 1964, Felsenstein, 1974). Innenfor en klonet linje, vil mutasjoner akkumulere over tid, akkurat som for populasjoner som formeres seksuelt. TIl og med seleksjon innenfor en klonet linje for de beste sub-klonene, stopper ikke degenereringen. Ikke-styrt utvikling virker bare én vei, og all endring går den gale veien. Hver celle-deling tilføyer mtuasjoner, og det er ikke noen mekanisme til å fjerne mutasjonene. Selv om det forekommer tjenlige mutasjoner, er de knyttet til mange flere skadelige mutasjoner. Innenfor klonede linjer, er det ingen måte å bryte forbindelsen mellom sjeldne tjenlige og en overflod av skadelige mutasjoner. I og med denne tette sammenknytningen, blir nettoresultatet alltid negativt. Vissheten om genomisk degenerasjon innenfor klonede populasjoner, er velkjent blant genetikere.

Bilde 4. Mange fabuleringer om kloner

Foreløbige forsøk med kloning av dyr indikerer at kloning av dyr ikke en gang kan gi kortsiktige gevinster. Klonede dyr viser erfaringsmessig umiddelbare og alvorlige genetisk skade. Hvorfor skjer det? Klonede dyr viser rutinemessig tegn på nutasjons-skade, som om de var for tidlig gamle. (Hochedlinger et al. 2004). Det er muligens multiple årsaker for dette (genetiske og epigenetiske), men en hovedgrunn involverer faktumet at mutasjoner fortsetter å bygge seg opp innen somatiske celler. Normalt reproduserende celler er 'designet til' å gjennomløpe færrest mulig celledelinger, mellom generasjonene, for derved å redusere akkumulering av mutasjoner. Det er for slike celler vi har det minimale estimatet av 'bare' 100 punkt-mutasjoner pr. person pr. generasjon. For somatiske celler, i det minste for kontinuerlig-delende stamceller, vil antall celledelinger være mye høyere. Mutasjonsraten vil tilsvarende øke, liksom den øker med alderen.

Nye mutasjoner skjer i hver celle, røft med ca. 1 mutasjon for hver celle-deling. Dermed blir hver celle i kroppen vår unik. Av denne grunn vil hver menneskelig klone bli mindreverdig i forhold til 'kilde-individet' som de ble klonet fra. På grunn av mange celledelinger i løpet av somatisk utvikling, og stam-celle vedlikehold, vil en menneskelig klone være sammenlignbar med individer mange seksuelle generasjoner senere. Klonen bærer mutasjoner til 'kilde-individet' + den som akkumulert via personens vekst og modning. Slik sett er en klone lik en forespeiling av hvor arten går. Den går nedover, ikke oppover.
Det er kraftige moralske, sosiale og genetiske argumenter mot kloning. Kloning kan sees som en 'high-tech' form av rasehygiene, med alle dens tekniske og moralske problemer. Rasehygiene generelt og kloning spesielt, er definitivt ikke løsningen på degenerasjon av genomet.

Bilde 5. Eks. på mutasjoner i gener

Komm. til degenerasjon: Vi erfarer det på personlig plan, og vi ser det rundt omkring oss. Det er 'genetisk entropi' og det er ikke noe mennesket kan gjøre for å stoppe det. Det er grunnen til at raser går under, og hvorfor vi alle er individer som er i prosessen med å dø. Det er biologisk uunngåelig.

Til ettertanke: når unge mennesker velger genmanipulering (VL. 23.5.15) for å fjerne sykdommer, må det sees på bakgrunn av den degenerasjon som ligger fast, så en ikke satser på urealistiske forhåpninger- og begynner en ny runde med kvalitetskontroll/rasehygiene.

Oversatt og tilpasset .htm-format ved Asbjørn E. Lund